«Hjernen er alene», synger De Lillos i en sang med desperat tekst og musikk. Ja, det er den. Men alle mennesker er medmennesker, selv når de selv ikke kjenner det i følelsene sine. Mitt liv er ikke bare mitt. Mitt liv er også inni andres liv.

Følelser er kun veiledende

Man kan aldri stole på følelser, de er kun veiledende. Sitat fra kollega Wilhelmsen fra min fødeby Bergen. Han har samme følelse som meg hver vår: Brann vinner serien. Kan dessverre ikke stole på den følelsen.

Følelsen av å helst ville dø er en følelse. Den er veiledende, veiledende om at du ikke har det godt. Alle kan bli så sint at de kunne tenkt seg å kverke noen, men vi gjør det ikke fordi vi er oss selv når vi ikke gjør det. Mange blir så alene inni sine hjerner når de er syk at de følger følelsen og dreper seg selv. Den samme hjernen som har følelsen er syk på bremsesystemene.

Jeg har vært spesialist i psykiatri i 21 år, lege med særlig kunnskap om menneskesinnet. Jeg har i tillegg erfaring fra legevakter, medisinsk avdeling og nevrologisk avdeling. På disse årene har det blitt flere tusen samtaler med mennesker som har et inderlig ønske om å begå selvmord. De fleste er skremt av tankene slik de presser, og søker hjelp. Andre blir heldigvis tatt vare på og ledet av medmennesker, de som kjenner den andres lidelse som noe som tilhører deres liv. Familie, venner og kollegaer. Eller tilfeldige som etter kort tid kjenner at de må gjøre noe. Personens skjebne blir en del av deres liv.

Mitt liv er ikke bare mitt, det tilhører også andre

Svært ofte vil den som ønsker å begå selvmord argumentere med at de har rett til å bestemme over sitt eget liv. De hevder at de har krav på å bli kvitt sin egen depressive smerte, angst og følelsen av å være mislykket. I psykiatrien bruker vi heldigvis milliarder av kroner hvert år på å lære folk at smerten som fenomen blir ikke borte, den blir overført til andre ved selvmord. Summen av sorg, skyldfølelse, anger og unnlatelsesskyld er svær etter et selvmord. De aller fleste pasienter blir glad for å høre at sinnet deres ikke er deres til privat eie, men tilhører et engere fellesskap. Pasientens liv er viktig for de nærmestes liv. De mest syke eller fortvilte kjenner det ikke da, men vi stopper dem og behandler dem til de føler det og vet det. Det har vi blitt pålagt av Staten, med rette.

Smertens biologi.

Kroppen har smertedempende prosesser som trer i kraft selv inne i smertesansecellene. Videre i ryggmarg, forlengede marg og dypt i forhjernen. Når disse systemene ikke klare å lage smertene rimelige blir de følelsesmessig vanskelige og må håndteres av høyere systemer. Fremre storhjernesystem demper smerte gjennom opplevelse av mening, nærhet, håp og daglige berikende opplevelser. Selv før dette har vi ett område i fremre dype forhjerne, Cingulatum hjernevindingen, som lager en forestilling om behag/ ubehag om verden før disse forestillingene når de bevisste deler av hjernen. Dette skjer automatisk, og påvirkes av sykdom eller medikamenter. Ved depresjon vil selv lett kroppslig ubehag kodes som sterkt ubehagelig før informasjonen når bevisstheten. Dette blir da virkeligheten, «hjernen er alene» og den har kun sin egen virkelighet. Er man deprimert blir levelig smerte nær ulevelig smerte fordi « taggingen» til Cingulatum er bestemmende for virkeligheten. Med dyktig utført psykoterapi kan denne « taggingen» avmaskeres som usann. Pasienten må læres opp om feilen. Ressurskrevende. Vi har en stor mangel på psykoterapeuter i smertearbeid i Norge. Vi har også medikamenter som virker direkte dempende på denne feilkodingen.

Det samme området som legger betydning på fysisk smerte er overlappende og innvevd i området som registrer og legger betydning til psykisk smerte. Med tid har disse områdene en tendens til å aktivisere hverandre. Den kronisk deprimerte får falske kroniske kroppssmerter, den kroniske smerte pasient får en smitte av depresjon. En ond sirkel kan oppstå med selvforsterkende mekanismer.

Kan legene vurdere?

Hvilken lege eller psykolog vil påta seg å skille hva ifra hva i dette biologiske og psykologiske sammensuriet. Kan selvmordshjelperen det? Ingen leger eller andre vet hva som er innerst i kottet i noe annet menneskes sinn.

At leger i Sveits gjør jobben er ikke et argument for god og velfundert etikk. Det er heller ingen kvalitetssikring av hva som er gjort i Norge. Det er stor grunn til å anta at de ikke har informasjon nok til å sette seg inn i pasientens svært sammensatte sykehistorie. Medisinens historie er full av eksempler på at penger eller makt gjør sitt med leger, og da holder jeg andre verdenskrig unna. En Amerikanske lege lobotomerte angivelig over 100 pasienter på en dag for å sette verdensrekord. Konklusjon: Leger er ikke en garanti for god etikk.

I tillegg til ren biologi har vi verdighetsfølelser

Følelsen av nytte er høyt verdsatt. I Norge er et av de viktigste selvaktelsesmålene av type : «Han var en drivendes kar», etc. Mitt inntrykk er at yteevne og vellykkethet er i økende grad er målet, enn om noen er en god person. Belastning er blitt ordet på dem som ikke lever opp til gjennomsnittsmålet. De rike blir rikere samtidig som de «ferdigbehandlede» er en belastning. Kommune og Stat sloss om den «belastningen». En smertepasient jeg så i avisen, satt hjemme, alene, og fikk innvilget assistert død i Sveits. Historien helt sikkert mer sammensatt, men hvem vet. En kvinne i England ville be om assistert selvdrap fordi hun som yngre hadde bestemt seg for ikke å ville leve etter fylte 75 år. Som spesiallege i nervøse lidelser blir jeg nysgjerrig.

Det er vist at tett kontakt med et menneske man kjenner og som gjør det man gjør når man bryr seg, demper angst like mye som en tablett med Valium. Altså: Personen kommer inn i den andres liv. Inn i den andres sinn. Konklusjon?: Vi er ikke bare oss selv, vi er også de andre. Omtanke og omsorg senker psykisk ubehag. Nærhet og omsorg senker på like vis smerte.

Det finnes land i verden der skam over svikt utløser krav om selvdød for å gjenvinne fellesskapets selvfølelse. Det finnes land der skam utløser drap for å gjenvinne selvfølelse blant de nærstående. Begge deler er dramatiske illustrasjoner på at man er ikke bare er seg selv. Skal Norge bli et land der det gradvis bygges skam rundt belastning, med press om selvdød? Man må fjerne belastningen for at de andre skal bli kvitt følelsen?

Det er mitt liv sier FRP. Dette er et menneskesyn

Hvis ethvert menneske er sin egen øy, trenger vi ikke fellesskapsløsninger. Vi trenger heller ikke omtanke. Etter mitt syn har ikke et menneske absolutt privatrett til å bestemme liv og død, hverken for sitt liv eller andres. Jeg har polemisert mot Fremskrittspartiets syn på en noe rabulistisk måte. Saken er alvorlig og viktig, tonen sier mer om min holdning til politikere. Det er imidlertid flott at et grunnleggende tema som menneskesyn, livet og døden blir bragt på banen av FRP. Kanskje det kan heve valgdebatten over veistubber og parkbenker og inn på verditema. Skal vi legge ned sykehusplasser for å asfaltere eller bygge kulturhus? Skal mennesker med kreftsmerter i skjelettet være alene eller skal de få bo et sted med medmennesker? Skal vi bemanne det nærmeste sykehuset med sammensatte team som kan lindre og hjelpe via kunnskap vi har, eller effektivisere for å gi overskudd til hoppbakker, håndballhaller og verdens beste MR i Oslo? Greit hvis vi har penger til alt. Men det har vi ikke. Vi vil heller ha sydentur og rabatt på elektriske racerbiler og kjøre motorvei uten å betale. Belastningen får heller fjerne seg selv, kan lett bli holdningen om vi ikke stanser opp. Det kan over år bli et kulturelt press. Vi er ikke der nå.

Jeg mener kultur bevises gjennom handlinger for dem som ikke kan eller lider, og ikke gjennom konserthus, OL-medaljer eller omsorgsseminar. Hvilke verdier vil vi at våre folkevalgte skal ledes av? Hvor mange smertepumper kan man kjøpe for en kulturtrapp eller et ungdoms OL for helt friske tenåringer. Hvor mange timer kan man betale en vettug pensjonist for å se til en som har det vanskelig for en utgiften til en kulturtrapp, eller ... etc.