Hadeland gjennomlever et vanskelig brudd. Gran, Lunner og Jevnaker har samarbeidet tett om felles utfordringer og løsninger siden 1960-tallet. Nå har de tilsynelatende vokst fra hverandre. Slik man gjerne sier når det trygge, tradisjonelle fellesskapet oppløses uten krangling. Men det kan være både forvirrende og vanskelig, likevel. For hvor går veien videre, når man brått står alene?

Lunner og Jevnaker vraket Innlandet og søkte seg til Viken da fylkesgrensene uansett skulle tegnes på nytt. Bare en håndfull i kommunestyret stemte den gang for at Gran skulle gjøre det samme. Fra nyttår trekker Jevnaker seg også ut av Regionrådet for Hadeland, for i stedet å knytte seg tettere mot Ringerike.

Det er til å forstå om regionsenteret Gran føler seg litt forlatt, selv om kommunen fortsatt er Lunners nærmeste samarbeidspartner.

Det later ikke til å være mye trøst å hente fra Innlandet fylkeskommune. Med sin nærhet til Oslos bo- og arbeidsmarked er det forståelig om Gran kjenner på å stå i andre utfordringsbilder enn for eksempel Lesja og Åsnes. Likevel viser tallene at Gran samhandler stadig mer i retning Innlandet enn Viken.

For ytterligere å øke forvirringen rundt tilhørighet, lefler nå både Viken og Innlandet fylkeskommuner med mulighetene for å søke om oppløsning av de nye fylkene. Lunner trives utmerket med sitt veivalg, og har ikke noe ønske om å komme tilbake til et eventuelt nygammel Oppland fylke. Spørsmålet er om det har noen større betydning om kommunegrensa til Gran også er fylkesgrense?

Dette skal nå kartlegges. Funnene vil bli viktige for Grans politikere, som er utfordret på å ta et oppdatert veivalg som legger problemstillingen i bero for nærmeste år. Endring av fylkestilhørighet kan formelt sett kun skje hvert fjerde år. Det begynner å haste om Gran skal rekke å søke endring fra neste korsvei.

Viken er fra før en koloss av et fylke. Det vil være et større tap for Innlandet å miste Gran, enn en seier for Viken, eller Akershus, å vinne terreng sørover. Forhåpentlig viser kartleggingen at det er mulig å samarbeide regionalt på sak, uansett hvordan disse grensene måtte forandres i framtida.