Gå til sidens hovedinnhold

Beskyldningene gjentar seg

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Like sikkert som at bjørka blir grønn i løpet av våren, er det at AUF kommer på banen når det er uroligheter – eller verre – i Israel eller områdene rundt. Og like trofast kommer beskyldningene: Okkupert palestinsk område, brudd på folkeretten, krigsforbrytelser, apartheid, mangel på proporsjonalitet. Det vil føre for langt å gå i rette med detaljene i alle påstandene, men la meg ta noen.

For å beskylde noen for brudd på folkeretten, bør man vite hva folkeretten sier. Det virker som om AUFs talspersoner stort sett gjentar ting andre har sagt, uten å sjekke korrektheten. For folkeretten slår fast (originaltekst, så ingen skal beskylde meg for feil oversettelse): «The Administration of Palestine, while ensuring that the rights and position of other sections of the population are not prejudiced, shall facilitate Jewish immigration under suitable conditions and shall encourage, in co-operation with the Jewish agency referred to in Article 4, close settlement by Jews on the land, including State lands and waste lands not required for public purposes.»

Og «The Mandatory shall be responsible for seeing that no Palestine territory shall be ceded or leased to, or in any way placed under the control of the Government of any foreign Power.» Dette er henholdsvis artikkel 6 og 5 i Palestina-mandatet.

Og i innledningen slår mandatteksten fast: « ... recognition has thereby been given to the historical connection of the Jewish people with Palestine and to the grounds for reconstituting their national home in that country».

At dette er gjeldende folkerett, er bekreftet gjennom artikkel 80 i FNs charter: « Intet i dette kapitel [XII] skal anses å ha den virkning at det i seg selv på noen som helst måte endrer noen staters eller folks rettigheter…» I klartekst: rettighetene det jødiske folk ble tildelt gjennom mandatet, er fortsatt gyldige.

Og således, i henhold til artikkel 6, er «close settlement by the Jews on the land» «encouraged». Dette gjelder hele mandatområdet på vestsiden av Jordan-elva – artikkel 25 tar forbehold vedrørende østsiden.

Konklusjonen blir da at jødisk bosetting på HELE dagens Israel OG de administrerte områdene Gaza og Judea/Samaria («Vest-bredden») ikke bare er tillatt, men oppmuntret. Dermed er «ulovlige bosettinger» en falsk beskyldning. Og det er ikke noe som heter «Palestinske territorier» i folkerettslig forstand.

Bruddet på folkeretten er det at Fatah, Hamas, FN – og Norge – søker å frata Israel dets rettmessige eiendom.

Vår utenriksminister krevde «proporsjonalitet» i krigføringen. Men hun misbruker begrepet, forhåpentligvis av uvitenhet og ikke mot bedre vitende. For det har ikke noe med forholdet mellom tapstall å gjøre. Proporsjonalitet innen krigføring har med om den militære gevinsten kan forsvare at sivile rammes. Sivile tap i en krig er oftest uunngåelige; de er ikke utillatelige i seg selv, men skal reduseres så mye som mulig. Bevisst målretting av angrep mot sivile er derimot brudd på krigens folkerett. Og det er det Hamas gjør når de sender tusenvis av raketter mot sivile mål – Jerusalem, Tel Aviv, Ashkelon og mange andre. Det er også brudd på krigens folkerett å bruke sivile som skjold ved å plassere depoter og utskytningsramper i boligområder eller nær barnehager, skoler, sykehus eller liknende. Men det er dette Hamas gjør, stort sett uten å få kritikk eller fordømmelse for det.

Apartheid har jeg omtalt tidligere. At HRW karakteriserer situasjonen i de administrerte områdene i Judea/Samaria som «apartheid», får stå for deres egen regning. Jeg har ikke lest rapporten, men har sett presentasjonen som HRW selv har laget. Og der er det ingen ting som tyder på at de har tatt i betraktning at hele området har vært i en krigstilstand i decennier. Og uansett er det jo PA som har den sivile styringsretten i disse områdene.

I de områdene som er under israelsk styre, har alle statsborgere tilnærmet samme rettigheter. Men araberne har faktisk enkelte valgmuligheter som jøder ikke har – om de vil gjøre militærtjeneste eller ikke. For øvrig har de prinsipielt de samme muligheter som jøder med hensyn til utdannelse, arbeid, politisk virksomhet, etc. Av medlemmene i Knesset er cirka 10 prosent arabere, araberne har medlemmer av Høyesterett (den ene av tre dommere som dømte Israels tidligere president, var araber), araberne kan fremme sin sak for rettsvesenet, og får ofte medhold, endatil overfor den israelske stat. Men en jøde i et arabisk land har få eller ingen slike rettigheter. DET er apartheid, men det har aldri medias interesse.

Kommentarer til denne saken