Beredskap ser ut til å få økt betydning i samfunnet, etter mange tiår hvor dette primært har blitt sett på som en "unødvendig" kostnad. Pandemien har minnet oss om at beredskap dreier seg om liv eller død. Nå nevnes det stadig oftere at Norge ikke har beredskapsplaner som hensyntar de klimaendringene som er under utvikling, og det kartlegges i større grad hvor det kan skje skred fra fjellpartier og i leireområder.

Hovedmodellen for sykehusstruktur på Innlandet gir et godt utgangspunkt for god beredskap. To akuttsykehus (1 og 2) må da utvikles slik at alle kritiske funksjoner effektivt kan overføres mellom disse enhetene hvis det ene slås ut av en pandemi eller andre katastrofer. Dette kan oppnås uten at det viktige målet om mer robuste fagmiljøer blir svekket. For at beredskapen skal være best mulig bør de to akuttsykehusene ha tilnærmet lik instrumentering og rutiner på kritiske områder.

Avstanden mellom Moelv og Lillehammer er stor nok til at sannsynligheten for en samtidig katastrofe er liten, og samtidig liten nok til at personell rask kan flyttes over til den andre enheten. I en krisesituasjon er det meget viktig med effektivt samspill mellom spesialisthelsetjenesten og øvrige sektorer i samfunnet. Lillehammer har spesielt gode forutsetninger for å sike slikt samspill. Byen ligger gunstig til kommunikasjonsmessig, Forsvaret har her en av sine mest fremtidsrettede enheter, Telenor har sitt landsdekkende vedlikeholdssenter, Statens Vegvesen har en viktig avdeling, samtidig som byen har vært og er et offentlig forvaltningssenter.
Det må også i beredskapsmessig sammenheng legges vekt på den svært lange avstanden det er fra Lillehammer til neste sykehus langs hovedveien nordover i Norge, St. Olav i Trondheim.

Det aller viktigste nå er at en slik sterk beredskapsmodell samsvarer godt med hovedmodellen som er under utredning, men da må oppbygging av opptaksområdene og samling av akuttfunksjoner hensynta behovet for å gjøre Lillehammer sterkest mulig som akuttsykehus 2, og tilstrebe nevnte utsyrsmessige og rutinemessige likheter med akuttsykehus 1.

En slik tilpasning vil også kunne gi ekstra sikkerhet i overgangen frem til ny sykehusmodell er etablert, og vil gi enda bedre samsvar mellom sykehusmodell og demografi. Vi minner i den forbindelse om våre tidligere innlegg knyttet til hvor langt nord det geografisk og befolkningsmessige senteret i den berørte delen av Innlandet faktisk ligger.

Det må være en gavepakke for planleggere at beredskapen kan sikres innenfor den hovedmodellen som utredes, uten at det trenger å være kostnadsdrivende.