Kjønnsbalansen blant trenere og ledere i norsk idrett er slett ikke god nok. Når vi nå kjenner mer til årsakene til denne skjevheten, er tiden overmoden for handling.

Selv om det er positive tendenser, i alle fall på ledersiden, står det fremdeles dårlig til. Det var bare to kvinnelige trenere i den norske OL-troppen, det finnes nesten ingen kvinnelige trenere for mannlige utøvere på elitenivå, og andelen kvinnelige ledere blant valgte særforbundspresidenter og idrettskretsledere er kun 19,7 prosent. Kvinneandelen i norsk idrett er på cirka 41 prosent. Dette er ikke godt nok i et land som liker å kalle seg det mest likestilte landet i verden.

Vi vet hva som er status, og vi vet mye om hva som skal til. Men selv om mange ulike tiltak har blitt iverksatt, har de store endringene dessverre uteblitt. Det er behov for å gjøre enda mer.

Å styrke kjønnsbalansen er ikke bare viktig for idretten, men også for samfunnet. Idretten er en viktig arena for involvering og demokrati, og denne arenaen må være like tilgjengelig for jenter og kvinner som for gutter og menn. Begge kjønn må ha samme mulighet til å bli trenere i alle miljøer og for alle utøvere. Skal vi lykkes med dette, må idretten endre seg.

Selv om det gjøres mye viktig arbeid for kvinnelig rekruttering til leder- og trenerposisjoner i norsk idrett, er vi åpenbart ikke i mål. Vi må ta tak i de barrierene vi vet eksisterer.

Innlandet idrettskrets skriver at idretten engasjerer og drives av engasjerte mennesker – mennesker som vil noe mer for sitt idrettslag og lokalmiljø. Idretten samler tradisjonelt mennesker med ulik bakgrunn, kompetanse, nettverk og ressurser. Men kvinnene er underrepresentert.

Det er viktig både for idretten og for myndighetene at disse engasjerte menneskene representerer oss alle, uavhengig av kjønn, alder og sosial bakgrunn. Da skaper vi enda bedre idrettslag, enda bedre lokalsamfunn, et bedre Norge og en bedre verden.

En bedre kjønnsbalanse vil styrke idretten. Det vil styrke deltakelsen blant jenter og kvinner – som aktive, som trenere og som ledere – og vi tror den også styrker deltakelsen blant gutter og menn. Dette er helt nødvendig om vi skal greie å vedlikeholde og utvikle idrettens plass i samfunnet og norsk idretts plass i den internasjonale idrettsbevegelsen.

Daværende Hedmark idrettskrets startet sammen med fylkeskommunen et arbeid for å bedre mangfold og kjønnsbalanse blant ledere og trenere i fylket. Arbeidet fortsetter i Innlandet idrettskrets og skal vare til 2025. De har kalt arbeidet #Gnist – et dekkende navn for noe vi ønsker skal være starten på en nasjonal rekrutteringsflamme. Innlandet har skaffet seg solid innsikt for å arbeide med dette gjennom forskning utarbeidet av Høgskolen i Innlandet. De synser ikke, de vet hva som skal til – og vi vil nå løfte det gode arbeidet fra Innlandet ut til resten av Norge. Den jobben starter i dag!

Vi vil også snart få solide anbefalinger fra Norges idrettshøgskole og Hanne Sogns doktorgradsarbeid «Kjønn og makt i norsk idrett – på menns premisser?», finansiert av Kultur- og likestillingsdepartementet, Abelia og Norges idrettsforbund. At norsk idrett i utgangspunktet var skapt av og for menn, som levde tradisjonelle «manneliv», har etter alt å dømme bidratt til at idrettsledelse i stort skjer på menns premisser. Ved å ta et oppgjør med institusjonaliserte praksiser, tenke- og væremåter kan vi få til varig endring.

Vi vil nå mobilisere hele idrettsorganisasjonen til å ta et enda sterkere krafttak for bedre kjønnsbalanse i norsk idrett. Vi vil utfordre hele bevegelsen ved å sette i gang en serie målrettede virkemidler for å endre forutsetningene og strukturene som hindrer kvinnedeltakelse. Vi kan påvirke kulturer som bremser deltakelse, og vi kan – gjennom å løfte frem gode eksempler – vise at kvinner både tør og kan, og gjennom det være gode mentorer og inspirerende forbilder.

Med stor makt følger stort ansvar. Fra politisk hold er det klare forventninger om at idretten får til forbedringer på dette feltet. Å jobbe for mer likestilling i idretten vil føre til mer rettferdighet, mer mangfold og mer inkludering.

Idretten har tatt sjumilssteg for å få med jenter i ulike idretter, men det er fortsatt utfordringer knyttet til for eksempel hvem som får de mest gunstige treningstidene og de beste trenerne. Og på trener- og ledersiden er det altså fremdeles mye som gjenstår. Nå må vi alle som er engasjert i norsk idrett, bidra til at vi går fra ord til handling i arbeidet med likestilling!

Kronikken er forkortet, red. anm.