Gå til sidens hovedinnhold

«Be om hjelp, hjelpen er der ...»

Artikkelen er over 1 år gammel

Det er mye fokus på forebygging av selvmord for tiden. Ja, det har det vel vært en god stund. Else Koss Furuseth har hatt gode programmer der hun har tematisert dette, det har vært leger og psykologer som har uttalt seg. Det finnes ikke ende på alle som forteller oss at «hjelpen er der», du må bare spørre.

Vel, er det egentlig sånn? Finnes hjelpen for dem som sliter og som trenger det mest? Finnes den når den trengs? Finnes den slik at de som sliter, faktisk kan få hjelp, før det er for sent? Jeg bare spør…

Jeg vil gjerne fortelle en slags historie. For noen år siden skjedde det noe i livet ditt. Noe som skulle vise seg å bli tyngre å bære enn du først trodde. Du var i utgangspunktet litt «nede» og «tung til sinns» på grunn av ulike ting som hadde skjedd i livet. Det er jo sånn alle har det innimellom. Alle har tunge perioder de går igjennom. I en slik tung periode, skjer det som du ikke var forberedt på. Du opplever en bunnløs sorg. De første ukene gråter du mye, uten å vise det til andre. For du kan egentlig ikke vise sorgen til andre. Du må bære den selv. Sånn er det faktisk noen ganger. Det går jo snart over. Sorg og tap er også noe de fleste opplever, og som går over, eller i alle fall «endrer form», og man lærer seg å leve med den.

Hva så når det ikke skjer? Hva så, når du kjenner at sorgen går over i en fortvilelse av å ikke komme videre? Du prøver å legge lokk på det hele. Du står opp hver dag og gjør det som forventes av deg. Du håper at ungene ikke ser at du har grått. De gangene de spør om du HAR grått, svarer du at du så en litt trist film før du la deg, eller at du leste en bok som var så rørende, og du minner dem på at du jo er så lettrørt, at da kommer tårene så lett. OG at når du først tar til tårene, enten det er en film eller en bok, så tar det litt tid før det stopper. Så håper du at barna kjøper forklaringen.

Du drar på jobb hver dag. Jobben er god å ha. Det er noe du trives med og du føler at du egentlig mestrer den. En interessant jobb, med gode kolleger. Likevel blir du så sliten av å være der. Du bruker vanvittig mye energi på å konsentrere deg. De vonde tankene ligger der hele tiden. Du skyver dem bort og jobber på. Klarer det nesten hele tiden, men så må du ta deg noen minutter på do for å trekke pusten og slippe opp litt. Du ser deg i speilet, tar litt vann i ansiktet og tenker at du ser presentabel nok ut til å gå tilbake til kontoret. Det er ingen som kan se at du har grått. Ser de det, er det ingen som sier noe.

Det går uker, måneder og faktisk nesten to år. Du blir mer og mer sliten. Orker mindre og mindre. Men gjør det du «skal». Står opp hver morgen, ordner unger, drar på jobb, smiler, ordner middag, følger opp lekser og fritidsaktiviteter, småprater med de andre foreldrene, må kanskje jobbe bittelitt, fordi du ikke rakk alt du skulle ha gjort på jobb. Så legger ungene seg og du synker sammen i sofaen og ser bare ut i lufta. Orker ikke slå på TV’n. Kanskje du skulle lese litt. Nei, du orker ikke. Så henger du opp klesvasken og går og legger deg. Tårene får fritt utløp. Stille gråt. Du må jo ikke vekke ungene.

Etter nesten to år tenker du at «nei, nå må jeg snakke med noen». Du tar kontakt med en veldig god venn, du tar mot til deg, og du forteller hvordan du har det.

«Uff, det var veldig leit å høre», sier vennen og er oppriktig lei seg på dine vegne. «Men det går nok snart over.» Så forteller vennen din deg at det jo er bra å komme seg ut blant folk om man har det litt tungt. Møte andre og være sosial. Og, så må du jo gå turer. Ut i frisk luft, for DET er jo veldig bra når man er litt deprimert. «Så skal det nok bli bedre snart». Sier vennen.

Ja, du vet selv at det er mange gode råd mot «tungsinn». Du er egentlig ganske mye ute blant folk. Du går også turer. Ganske ofte, faktisk. Og jada, det er bra det, å gå tur. Men verken turene eller å være ute blant folk har så langt tatt bort smerten, sorgen og fortvilelsen du har med deg hvert sekund av hver dag.

«Du må fokusere på ting du er glad for i livet ditt», sier vennen. Ja, du har ganske mye du er takknemlig for og glad for i livet ditt. Det forteller du deg selv hver dag, faktisk. Det tar heller ikke bort det som er vondt.

Du sier ikke mer til vennen. Vennen din tåler ikke din smerte. Så du sier at «nei, men det er jo ikke SÅ illle. Det blir nok bedre snart. Og jeg har jo så mye fint i livet også». Så smiler du og dere drikker en kaffe til. Du vil jo ikke være en plage for andre heller.

Du fortsetter å prøve å finne noe som kan hjelpe. Mat døyver smerten en stund. Så snur det og legger enda mer vondt til det du allerede bærer på. Du føler deg fullstendig mislykket. Så finner du frem kniven. Den med rifla blad, for den gjør mest vondt. Lårene er stedet du kan kutte uten at noen vil legge merke til det. Det hjelper en stund. Men så hjelper ikke det heller lenger.

Det går enda noen måneder. Så tar du deg skikkelig sammen og får en time hos fastlegen. Der forteller du hvordan du har det. Nesten alt, i alle fall. For det er ikke alt man kan si. Fastlegen lytter, viser omsorg, nikker og viser medfølelse. Så stiller fastlegen spørsmål. Ganske mange spørsmål, egentlig. Du skjønner at det går mye på å finne ut om du er suicidal. Du svarer på en måte som viser at du ikke er det. Du forteller ikke om alle gangene du har tenkt at nå orker jeg ikke å leve mer. Du forteller ikke om alle gangene du ikke klarer å forstå hvor du skal finne styrken til å stå opp enda en dag. Du forteller ikke at du av og til skulle ønske at du fikk en sykdom som gjorde at du døde med «god grunn». Da kunne du dø uten at du påla noen andre sorgen over å miste noen til selvmord. For man sier jo ikke sånt. Det er jo ikke greit å tenke sånn!

Fastlegen konkluderer med at du ikke er suicidal, men sier også at dette høres det ut som at du burde få litt hjelp til å komme deg igjennom. Du nikker takknemlig gjennom tårene. Fastlegen vil sende henvisning til psykolog med en gang. Ja, til flere faktisk. For da er det «lettere å få napp».

Du går ut fra legekontoret med et lite håp om at nå skal du få hjelp til å sortere og til å få bearbeidet dette du føler du sitter fast i. Håpet gjør at det er bittelitt lettere å stå opp de neste dagene. Det går en, to, tre og fire uker. Så dumper et brev ned i postkassa. Fra en av psykologene. Med avslag.

«Ut i fra henvisningen fra din fastlege vurderes det dithen at du ikke oppfyller kravene til bistand fra psykolog».

Det kommer ett avslag til, med samme begrunnelse. Så ett til, så enda ett og så det siste. Du ringer fastlegen og forteller at du har fått avslag fra alle. Fastlegen sier at det var leit å høre. Kanskje du kunne sykmelde deg noen uker. «Så vil en ny henvisning veie litt tyngre…», mente fastlegen.

«Sykmelde meg?», tenker du. Det går jo ikke! For din egen del vil det ikke være bra på noe som helst vis, det vet du med deg selv. I tillegg skulle du så ha belastningen med å forklare for andre hvorfor du er sykmeldt. Det er nemlig sånn at folk vil vite det. Du kan jo ikke bare gå hjemme sånn uten grunn. Så du sier at nei, det er ikke et alternativ. «Du kan jo betale det selv, kanskje», sier fastlegen. Nei, dessverre kan du ikke det. Som eneforsørger for ungene, på en middels lønning, med huslån, billån, aktiviteter for barna og en del andre faste utgifter, føler du rett og slett ikke at du kan prioritere psykologtimer til mellom 1150 og 1800 kroner pr 45 minutter, uansett hvor vondt du har det. Fastlegen mumler noe om at det jo er forståelig. Så avsluttes samtalen. Fastlegen sier «du får ringe igjen om det blir verre. Jeg er her.» «Tusen takk», svarer du og legger på.

Håpet er borte. Sorgen og fortvilelsen er om mulig enda større enn før, og du føler deg mer alene enn noen gang. Du vet ikke hvordan du skal klare å stå opp igjen i morgen. Mørket og smerten siger inn over deg med enda større kraft enn før.

Så jeg spør igjen: Er hjelpen virkelig der?

Kommentarer til denne saken