Gå til sidens hovedinnhold

Barnevernets knebel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Samfunnets syn på barndom har endret seg. Fra tidligere tiders syn på barn som familiens eiendom og arbeidskraft, til nåtidens oppfatning av barn som selvstendige personer med egne rettigheter.

Det er foreldrene som har ansvar for å ivareta barnets behov og rettigheter. Noen evner ikke å gjøre dette i tilstrekkelig grad. I andre tilfeller er det til og med foreldrene som er trusselen mot barnets liv, helse og trygghet.

Barnevernets ansatte har ansvar for å stå opp for tryggheten til barn og ungdom. Når foreldre trenger støtte til å utøve sin omsorgsrolle, eller det er behov for en ny omsorgsbase, er det barnevernet som har kompetanse til å veilede og følge opp. Barneverntjenesten må ta stilling til hva som er barnets beste.

Iblant blir det vurdert som best å flytte barnet. Det er en lang og grundig prosess bak vedtak om omsorgsovertagelser. Partene har advokat, vitner og sakkyndige, og kan legge fram en balansert informasjon til Fylkesnemnda. Når vedtak er fattet, er det kommunalt barneverns jobb å følge opp og gjennomføre oppdraget til nemnda.

I Oppland Arbeiderblads oppslag om en enkeltsak den 8. juli framstilles det nærmest som kritikkverdig å effektuere fylkesnemndas beslutning. Om man ikke leser saken, kan man få inntrykk av at barnet er hentet om natten, siden «dratt ut av senga» er brukt i ingressen. Det viser seg å være et sengeliggende barn. Vinklingen framstår som spekulativ.

Uten å spekulere i en enkeltsak jeg ikke kjenner detaljene i, er det verdt å reflektere over at omsorg for syke barn krever enda mer omsorgsevne enn friske barn.

Grunnen til at vi ikke kjenner detaljene i enkeltsaker, er fordi personalet rundt disse barna har taushetsplikt. Ikke for å gjemme seg eller beskytte seg selv, men for å beskytte barnas rett til privatliv.

Det krever en særlig varsomhet fra pressen å håndtere medisinske og personlige opplysninger om barnevernsbarn og deres familier, da de profesjonelle ikke kan balansere bildet med å rette eller tilføye versjonen som gis av foreldre eller andre pårørende. Ekstra krevende blir det når andre aktører blander seg inn, og sprer opplysninger om barnet i sosiale medier og til pressen. I nevnte sak er det snakk om en kjent antibarnvern-aktivist, som tjener penger på å framstå som sakkyndig uten å ha kvalifikasjoner til å innta en slik rolle, og som har et veldig alternativt verdensbilde i sosiale medier.

Det framstår som sløv journalistikk av OA å presentere utsagn fra en slik person uten å stille kritiske spørsmål til vedkommendes motiv, eller presentere en bakgrunnssjekk.

Kan det være uvedkommendes behov for å filme og brette ut en vanskelig opplevelse for et barn i en sårbar situasjon som tilspisser situasjonen, så det er nødvendig å ha med politi for å sikre personalet som skal utføre jobben sin? Bidrar det til å gjøre flyttingen mer traumatisk for barnet enn om de hadde tatt et steg tilbake?

Barnevernet får mye kritikk i både tradisjonelle og sosiale medier. Både saklig kritikk fra kvalifiserte fagfolk, og ren sjikane og oppspinn fra det som på folkemunne kalles barnevernhatermiljøet. Tross kritikk, propaganda og domfellelser i EMD har tilliten til barnevernet i Norge økt (Skivenes, 2020). Mest blant folk som har høyere utdannelse.

Under pandemitiltakene har det vært stort mediefokus på barn som ikke bør isoleres hjemme, og som trenger at barnevernet har nok personell og ressurser til å utføre sitt samfunnsoppdrag, også i krisetid.

FO har foreslått fem grep for endring av barnevernet: Rettighetsfesting av hjelp, nok ansatte, krav til ansattes kompetanse, ungdoms rett til ettervern og at det bevilges mer penger til barnevernet.

Et bedre barnevern vil koste mer penger, og det kreves flere stillinger for at de ansatte får gjort jobben sin på en bedre måte. Dette er et politisk ansvar å få på plass.

Kommentarer til denne saken