Det er lett å forstå at man vil ha den helsefremmende kompetansen samlet, det vil vi alle.

Kringsjåtunet har hatt et godt sammensatt, svært kompetent fagmiljø. Kringsjåtunet har i en mannsalder vært ensbetydende med både høy faglig kunnskap, integritet og lang faglig ansiennitet. I løpet av de tre/fire siste årene er tilbudet redusert kraftig, hele faggrupper er avviklet, og en avdeling er stengt. Døgnplassene er i samme tidsrom, redusert til seks plasser.

Kompetansen VAR altså samlet, men kanskje i feil by? Jeg lurer på om det som var et forbilledlig, helhetlig tilbud, er ødelagt fra innsiden, slik at argumentet om samlet kompetanse et annet sted skal gi mening? Spekulasjoner så klart, men jeg blir full av spørsmål.

Jeg tror dette er resultatet av lokalpolitikk og lokaløkonomi. Sykehusene er ikke lenger et nasjonalt velferdsgode. Helseforetakene drives som en helt vanlig butikk, og jeg lurer på om barn og unge går på billigsalg. Sykehuset Innlandet driftes som andre store kjeder - «Stort=billig». Plass til mange, med få ansatte. I vanlige butikker går denne typen drift utover kvalitet og standard.

Helsepersonell vil og kan gjøre livsviktig arbeid, hvis de får utøve sin profesjon i nettopp et sammensatt fagmiljø, hvor kunnskapen på tvers kommer pasientene til gode. Å legge ned Kringsjåtunet er å fjerne et slikt tilbud, hvor familier får møte samlet kompetanse, spesialisert på barne- og ungdomspsykiatriske lidelser.

Denne saken er uverdig på mange plan.