Gå til sidens hovedinnhold

Auld lang syne – en nyttårshilsen

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Snart er dette usedvanlige året omme. Året der lite ble slik det en gang var. Vi vet knapt nok hvordan ting er engang, det skifter fra dag til dag – time til time. – og langt mindre vet vi hvordan det vil bli. Men vi håper, tror, og ber – hver på sitt vis. Ved årsskiftet er det en signaturlåt framfor noen, universell og inkluderende i all sin enkelhet: «Auld lang syne». En sang alle kan, i hvert fall første vers, men som få kjenner.

I Hartvig Kirans vakre gjendiktning er uttrykket blitt til «det som eingong var». Men for en som er godt fortrolig med originalversjonen, så mener jeg den godeste Kiran bommer på et vesentlig punkt. Kirans versjon kan leses som en lengsel til en fortid til noe som er borte, til det som var bedre enn nå. Den skotske nasjonalskalden Robert Burns har nok et videre budskap. I versene som følger, så sitter Burns, sammen med sin venn – som han nok ikke har sett på lenge, og reflekterer over de gode felles opplevelsene fra barndommen som bandt dem sammen. Men også over de forhold som ført til at livsløpene gikk atskilte veier.

I siste vers (som også ofte synges, mens man holder hverandre i hendene, den gangen man kunne det) utbringes en skål med «a cup o’ kindness» – et beger av godhet – i takknemlighet over at båndene som oppsto den gang da, fremdeles består. Å rekke ut en hånd (til og med med glede, som i julesangen står) – er minst like verdifull i overført, (og dermed smittevernmessig forsvarlig) betydning, som bokstavelig. Den originale teksten er dermed ikke så mye en lengt, den er mer en påminnelse – til oss som har det så travelt med å se framover, og til trøst for alle de som har måttet forsake, og miste så mye i denne rare tiden. Burns ber oss høste gevinstene av et levd liv, formet av minner om det som den gang var.

Mye blir annerledes enn det noen gang har vært. Da må vi sørge for å ta med oss de beste verdiene fra det som den gang var, inn i en framtid som fremdeles vil kreve mye, og utfordre oss alle. Det hører også dugnaden til. Vi trenger håp. Det er det en hel verden jobber for. Og vaksinen gir grunn til det.

På James Taylors Jule-CD (ja noen av oss bruker fremdeles det) er en fin versjon av Auld Lang Syne. Han har imidlertid også med en sang som definitivt ikke er en Julesang – før nå: «Here comes the sun» (Beatles)! Dette er et år som vil bli husket for korona, klimaendringer, kriger, kriser og katastrofer – globale – politiske og personlige. Det er også året da ingen lenger trenger og lure på hva vi kommuneleger egentlig gjør. Vi er underveis men har langt igjen. Det er store ting på gang i Storsamfunnet.

Håp er først og fremst at det som skjer skal gi mening, sa den tsjekkiske forfatter og statslederen Václav Havel. Jeg finner mest motivasjon til å stå løpet ut, ved å ta meg tid til tenke på enkeltmenneskene som er rammet og som i lang tid framover, må leve med konsekvensene av virussykdommen – fysisk, psykisk, økonomisk. Da får alt strevet, og alle forsakelsene, mening.

Nyttårsbønnen til dere alle må være: Fortsett med og gjøre de riktige tingene, ta vare på, og beskytt dere selv. Ta vare på, og beskytt hverandre. For det gode som den gang var, består. Og vil fremdeles være der og vente på oss når tiden er inne. Jeg gleder meg til alle klemmene jeg har til gode, selv om jeg har forsonet meg med at de ikke må vare mere enn ett kvarter ... av gangen.

Ønsker dere alle – og mere oppriktig enn noen gang: et Godt Nytt År.

Kommentarer til denne saken