Professor Torgrim Titlestad har ladet kanonene, men jeg er ikke sikker på om han treffer målet. Utgangspunktet for min kritikk av Titlestad er at han brukte lanseringen av Kari-Anne Karlsen bok Høyt spill – de kjempet mot nazismen til angrep på sabotasjelederen Asbjørn Sunde (Osvald-gruppa). Titlestad kritiserte at det for fem år siden ble reist et minnesmerke på Sollia gård over Osvald-gruppa, og mente at Sunde sviktet både folk og nasjon da mesteparten av organisasjonen ble avviklet høsten 1944.

I Oppland Arbeiderblad 19. juni går Titlestad et skritt lenger. Her skriver han at undertegnede sammen med journalist Alf Skjeseth i vår bok om Sunde viser hans «rådløshet under krigen når han manglet ordrer fra Moskva, som han lojalt ville følge – heller enn å være lojal til norske myndigheter».

Det er vanskelig å forholde seg til Titlestads påstand så lenge han ikke underbygger og konkretiserer hva han mener. Men rådløshet er kanskje det siste man kan kritisere Sunde for. Stort sett fulgte han sitt eget hode når det gjaldt oppbygging av sabotasjeapparatet, valg av aksjonsmål og valg av alliansepartnere. En grunn til at Sundes ble tvunget til å ta egne avgjørelser, var at kontakten med Moskva var vanskelig, sporadisk og lite effektiv under krigen. Blant annet klarte verken Sunde (eller Norges Kommunistiske Parti) å opprette radiokontakt med Sovjetunionen. Skal vi vurdere Sundes betydelige krigsinnsats, er det hans samarbeid med norske motstandskrefter, først og fremst den illegale politigruppa, Milorg og NKP, som peker seg ut. I mangt og mye kom Moskva i annen rekke.

I mitt forrige innlegg trakk jeg fram Harald Flaskerud, mannen som 30. mai i år ble hyllet på Sollia under 75-årsmarkeringen for det tyske angrepet. Flaskerud reddet liv da han med et maskingevær i armene åpnet vei for sabotørene på Sollia. Sjøl ble han truffet i beina. Bare noen måneder tidligere hadde Sunde beordret Flaskerud og andre av Sundes menn tilbake til egen forlegning etter at de en periode hadde vært utlånt som vaktmannskap for NKP-leder Peder Furubotn. Dette faller åpenbart Titlestad tungt for brystet, og han kaller det tragisk at Flaskerud i 1995 sa at han ikke var interessert i «å gå vakt over en storpolitiker», han som «hadde stukket av (fra Arbeidstjenesten, min tilføyelse) og risikert livet for å motarbeide og bekjempe tyskerne». Bakgrunnen for konflikten mellom Furubotn og Sunde om vaktmannskapet faller det for langt å gå inn på her. Men i korthet handler den om at Peder Furubotn ønsket kontroll over Asbjørn Sundes sabotasjeorganisasjon, noe Sunde ikke kunne gå med på.

Titlestad insinuerer at Skjeseth og undertegnedes bok, Osvald – Storsabotøren Asbjørn Sunde, er en del av «AKP-ml-bevegelsens revolusjonære legender om Norge fra 1970-tallet» og at «kjernen i myten deres i dag er Asbjørn Sunde-kultusen». Da Osvald-gruppa ble hedret av tidligere forsvarsminister Anne-Grete Strøm Erichsen i 2013, sa hun: «Vi vet at ungdom av i dag ser opp til dere helter fra annen verdenskrig. Det bør de også gjøre. De bør også lære av dere. Lære av deres handlekraft. Lære av deres for oss nesten uforståelige mot. Dere som i ungdommen sto opp på vegne av oss alle. Dere som var kringsatt av fiender. Dere som viet dere til strid under en blodig storm.»

Det er vanskelig å ta på alvor at Strøm Erichsen og de mange som etter hvert nå anerkjenner Osvald-gruppas innsats, er del av noen «kultus». Snarere handler det om å erkjenne at også Osvald-gruppa og kommunistpartiet ytte en viktig del av motstandskampen. I motsetning til det bildet som ble skapt under den kalde krigen.

Morten Conradi,

filmskaper og forfatter