Sart Scheel fra Skrivergården

hovedverk: Skrivergården, eller På trappen som det også er kalt, regnes for Signe Scheels hovedverk, og motivet er hentet fra familiens bosted på Skrivergården på Kapp. FOTO: MJØSMUSEET

hovedverk: Skrivergården, eller På trappen som det også er kalt, regnes for Signe Scheels hovedverk, og motivet er hentet fra familiens bosted på Skrivergården på Kapp. FOTO: MJØSMUSEET

Artikkelen er over 7 år gammel

Hvorfor henger det et maleri fra Skrivergården på Kapp i Nasjonal­galleriet?

DEL

Peder Balkes navn og veggmalerier er dypt plantet i den totenske bevissthet gjennom Peder Balke-senteret og de velkjente veggmaleriene på blant annet Billerud og Balke-gårdene. Den utrolige historien om gårdsgutten som ble favoritten til Frankrikes kong Ludvig Filip er nasjonalt kjent, og Balkes landskapsmalerier setter stadig nye salgsrekorder når de en sjelden gang bytter eier.

Langt færre kjenner historien om Signe Scheel, og hvorfor Nasjonalgalleriet har bilder med motiver og mennesker fra Skrivergården på Kapp.

Flere ganger etter forestilling har det kommet folk bort til meg og sagt at de fikk lyst til å gå hjem og lese om Signe Scheel og se bildene hennes, forteller Elisabeth Hagli Aars, som spiller nettopp Signe Scheel i forestillingen Storm og Silke. Elin Tinholts fiktive møte mellom de to malerne, som hver på sin måte satte Kapp på kartet, går i ønskereprise i Balkesalen på Billerud ut denne helga. Noen hundre meter lenger sør ligger Skrivergården, som var Signe Scheels hjem i 22 år.

Sorenskriverdatteren var 17 år da Johan Christian Ræder Scheel og hans familie flyttet til Undesløs fra Kristiania i 1877. Signe Scheel var født på Hamar, og nest eldst i en søskenflokk på 10. Det var store omveltninger i ungjentas liv dette året. Hun var fremdeles bare 17 år da noen av hennes arbeider ble vist fram til farens venn Hans Fredrik Gude under en fest hjemme hos sorenskriverfamilien. Den berømte landskapsmaleren så med en gang at ungjenta hadde et spesielt talent, og sa at hun burde ta undervisning i malerkunsten.

Det var Gude selv som sørget for at Signe Scheel ble tatt inn som elev ved Christian Kroghs skole i Kristiania sommeren 1881. Også Krogh så noe i tenåringen og anbefalte henne å søke seg til Carl Gussows dameatelier i Berlin. Faren stilte opp for datterens den gang svært utradisjonelle karrieresøken og betalte oppholdet på åtte måneder. Det var et stort økonomisk løft selv for en sorenskriver den gang. Signe Scheel fortalte senere i livet at det var en tung tid i Berlin, hvor hun jobbet hardt og hadde lite penger å leve for. Helsa hennes fikk en knekk under dette første Berlin-oppholdet, så alvorlig faktisk at hun var sykelig hele resten av sitt liv. Dette antar man er grunnen til at malerinnen gjennom et langt liv etterlot seg en liten produksjon på cirka 120 malerier, pluss noen akvareller og tegninger.

Carl Gussow forbarmet seg over Signe Scheel ved å gi henne gratisplass på sine kurser i årene som fulgte. Anne B. Aaserud skriver i sitt hefte om Signe Scheel at Gussow anbefalte henne skriftlig og varmt overfor tildelerne av Schäffers legat. Men hver gang Scheel var innstilt, ble hun forbigått i tildelingen. I 1986 ble hun derimot tildelt Finnes legat, og pengene gjorde at hun kunne fortsette studiene i dameklassen på malerskolen hos Christian Krohg, Erik Werenskiold og Hans Heyerdahl. Werenskiold skrev senere i brev til sin venn Bernt Grønvold om skolens malerinner at «Signe Scheel har et vakkert talent og er ubetinget den betydeligste af de malende damer her. Men så somlete».

I 1889 og 1891 skolerte Signe Scheel seg i Paris, det siste året som elev av den berømte Pierre Puvis de Chavannes. Her ble hun introdusert for impresjonismen, som man senere finner snev av i hennes bilder. Embetsmannsdatteren oppholdt seg også en tid i København og hadde et seks måneders studieopphold i Italia i 1898.

Det var på denne tida selvfølgelig ingen mulighet for snarlig berømmelse eller anerkjennelse gjennom internett eller vovede pressebilder. Tvert imot var det lange omveier og bratt motbakke fram til anerkjennelse for kvinnelige kunstnere. Det var visse forventninger til kvinner i høyere samfunnslag, og disse inkluderte ikke å følge en indre kunstnerisk overbevisning. Signe Scheel forble ugift, men det tyder på at hun hadde flere kjente kunstnere i sin bekjentskapskrets. På sin livsvei malte Scheel gjerne søstre og venner hjemme på Kapp.

Man maler gjerne sin mor og sine nærmeste, man maler best dem man kjenner og er glad i derfor har jeg mange familieportretter, forklarte hun selv om valget av motiver.

Kanskje var det heller ingen ulempe at disse modellene ikke forlangte noen betaling og utviste stor tålmodighet med kunstneren. Da Signe debuterte på Høstutstillingen i 1886 var det med et portrett av sin eldste søster.

Sommeren for 123 år siden sto Signe Scheel litt på skrå på tunet foran hovedbygningen på Skrivergården og malte. På trappen satt en av hennes søstre og hvilte i nydelig sommervær. På en benk ved siden av satt hennes mor og yngre søster, men solskinnet fant små baner gjennom tuntreet. Dette er motivet i Skrivergården, eller På trappen, Signe Scheels hovedverk. I dag er Signe Scheel anno 2011 tilbake på samme sted. Elisabeth Hagli Aars har gjennom egne studier og Elin Tinholts tekst gjort seg mange tanker om hvordan Signe Scheel var.

Inntrykket er at hun var en litt sart og følsom sjel, ettertenksom og bekymringsfull. Samtidig viser valgene hun tok at hun må ha hatt en styrke i seg. Hun slet nok med forventningene som lå til kvinner i samfunnslaget hun kom fra. Hjemmefra fikk hun masse støtte, men i forhold til resten av samfunnsstanden følte hun seg kanskje litt utenfor, tenker Aars, mens hun for fotografen inntar samme positur på trappen som Scheels modell.

Skrivergarden er et av to Scheel-malerier av Nasjonalgalleriets samling på 17 som henger framme. Bildet ble malt etter at hun kom hjem fra Paris i 1888, og riktig oser av sommerfred og idyll. Den nesten poetiske komposisjonen framhever også malerinnens varemerke, interessen for et mildt og dvelende lys.

Det er snodig at Signe Scheel ikke er mer kjent, synes skuespiller Aars, mens hun poserer for det digitale fotografi.

Hele livet var dårlig økonomi en bekymring for Signe Scheel. Produksjonen var liten og salget dårlig.

Noen har råd til å være maler og menneske samtidig. Det kunne ikke jeg. Hvert billede har kostet mig kolossalt meget, det har gjeldt livet hver gang, sa Scheel ifølge Aaserud.

Hun hadde ikke eget atelier. De helsemessige plagene gjorde at hun i lange perioder var arbeidsudyktig. Når hun malte kunne hun bare holde på noen timer om gangen, samtidig som hun malte med en tidkrevende teknikk og aldri ble fornøyd. Gang på gang skrapte hun av, eller malte over, for å gjøre forbedringer. Derfor er det flere av hennes malerier som aldri ble helt ferdige. De fleste bildene ble kjøpt av familie og venner, med enkelte unntak til private og kunstforeninger. Men i mars 1907 skrev Gustav Vigeland til Nasjonalgalleriet og påpekte at Signe Scheel burde vært representert der og at Harriet Backer delte hans syn på denne saken. Året etter ble hennes Gamle hus i Rotenburg innkjøpt for 400 kroner av Nasjonalgalleriet, etter at prisen var prutet ned 200 kroner.

Sorenskriver Johan Christian Ræder Scheel døde i 1898 og familien flyttet senere samme år fra Kapp. En av brødrene ble gift på Toten med Kirsten Georgine Hjersing. En søster jobbet ved laboratoriet på Kapp Melkefabrikk. Det antas at Signe Scheel arvet noen penger fra sin far og en barnløs farbror. Disse skal ha blitt plassert slik at malerinnen mottok en årlig livrente. Fra 1900 bodde hun hos en ugift søster som var lærerinne på Slemdal i Oslo. Signe Scheels siste utstilling ble holdt på Kunstnernes Hus i forbindelse med hennes 75-årsdag. Henrik Sørensen var en stor beundrer og en av initiativtakerne til utstillingen, som vakte stor oppmerksomhet. Publikum ble tiltrukket av ektheten og den indre styrken i bildene og den nesten mystiske fargeskjønnheten som preget dem, selv i et beskjedent format og begrenset motivvalg. En av Signe Scheels styrker blir forklart med at hun maktet å dele sin intense opplevelse av motivet med betrakteren, og hennes kunst ble dermed svært personlig. De siste 15 år av sitt produktive liv forsøkte Signe Scheel å forenkle teknikken ved hjelp av en bredere og friere penselføring. Hustak, Firenze fra 1927 ble hennes siste ferdige maleri.

Like før jul i 1942 døde malerinnen fra Skrivergården, som nok var anerkjent i sin samtid, men kom i skyggen av Harriet Backer og kjente mannlige malere. I dag regnes Signe Scheel som en av de fremste malere av sin tid og er representert i de fleste større samlinger. I 1988 ble cirka 25 av hennes arbeider stilt ut på nettopp Billerud.

Hun har bestandig sagt; jeg har bare bestandig søkt å gjøre mitt beste. Til det ytterste. ja kanskje lenger enn det». Om alle kunstnere kunne si det samme, kommenterte VG-journalist J.F. Michelet i 1960, i anledning 100-årsdagen for Signe Scheels fødsel.

Kilder: Anne B. Aaserud: Signe Scheel, VG arkiv, Oppland Arbeiderblad arkiv, Anne Wichstrøm: Kvinneliv, kunstnerliv, Elin Tinholt

Artikkeltags