Om fars skjulte fortid

FARS HISTORIE: Morten Borgersen, regissør og tidligere skuespiller og teatersjef, debuterer som romanforfatter med farens hemmeligholdte historie som NS-prest i Vestre Toten som utgangspunkt.
Foto: Fredrik Arff

FARS HISTORIE: Morten Borgersen, regissør og tidligere skuespiller og teatersjef, debuterer som romanforfatter med farens hemmeligholdte historie som NS-prest i Vestre Toten som utgangspunkt. Foto: Fredrik Arff

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

Morten Borgersens far var NS-prest i Vestre Toten. Men det fortalte han aldri til sønnen.

DEL

Nå er farens hemmelighet blitt grunnlag for en roman som skuespiller og regissør Morten Borgersen kommer med 12. mars. Han fant minnene om farens skjulte fortid i NS, og dette ble smått om senn til bok. Ikke en biografi, men en psykodramatisk roman om svik, om mørke hemmeligheter og om behovet for å avsløre dem. Men i bokas far og sønn-forhold finnes mye av Borgersen og hans far.

Hemmelighetene kom for dagen da Borgersen skulle avvikle foreldrenes hus for 20 år siden. Plutselig sto han der med papirer som omhandlet farens tid i NS og en kniv med et hakekors som dekorasjon.

Det kjentes merkelig å finne dette. Jeg satt med en blanding av sorg og sinne, sier Borgersen. Etter en tid valgte han imidlertid å gå inn i papirene. De fortalte at faren meldte seg inn i NS høsten 1940. Han hadde studert teologi før krigen og hatt ulike jobber.

Men da prestene og lærerne la ned arbeidet, aksepterte faren, som var fra Skien, å bli prest i Vestre Toten. I 1943 ble han ordinert i Hamar og flyttet inn i presteboligen like ved Aas kirke på Bøverbru som sokneprest. Han hadde også funksjonen som prost i Toten, Hadeland, Land og Valdres. Der virket han fram til krigen var slutt.

Da ble han som andre NS-folk arrestert, han ble avsatt som prest og under rettssaken i 1947 dømt til to års fengsel, som han sonet i arbeidsleir på Åstjern i Brandbu og Vindingstad ved Gjøvik. Senere flyttet han tilbake til Skien og fikk etter en tids karantene begynne som lærer, noe han var til han ble pensjonert.

Men sønnen Morten, født i Skien i 1950, fikk aldri høre så mye som et hint om disse årene i farens liv. Moren, først gift med farens bror, som ble drept under krigen, sa heller ingenting. Hun var altså gift med to brødre og hadde barn med begge.

Alle andre må ha visst om det, unntatt jeg, sier Borgersen. Han husker en oppvekst preget av ting man ikke skulle snakke om, av fortielser, av at man holdt seg hjemme og ikke reiste på ferieturer, men aldri et ord om NS. Det var lagt lokk på fortida.

Han opplevde også faren som en litt fjern person i den tida, en som holdt på med sitt, men kontakten ble bedre senere. At farens fortid som NS-prest ikke fikk så mye oppmerksomhet i ettertid, kan også skyldes at han holdt til et godt stykke unna Skien. Men den lot til å være godt kjent i lokalmiljøet, har han skjønt i ettertid.

Da Morten Borgersen begynte å dykke ned i farens etterlatte papirer, som han tror faren hadde lagt igjen for at de skulle bli funnet etter hans død, fikk han et klarere bilde av hans holdning til nazismen.

Han gjorde ikke noe forferdelig mot noen. Han var prest, ikke overbevist ideolog, men svermet for tysk kultur, sier Borgersen. I noen av prekenene som er bevart, kan man lese en viss romantisering av det tyske, noe som også ble brukt som bevisførsel under rettssaken. Et argument fra forsvaret var at han ikke helt så konsekvensene av det han gjorde.

Borgersen satt med farens papirer i mange år uten å ha tid til å gjøre noe med dem, men da han møtte sin redaktør for tre år siden, fikk han det nødvendige puffet til å begynne å skrive og hadde også muligheter til å gjøre det. Nå er Jeg har arvet en mørk skog, hans debutroman, klar for lansering.

Den er ikke skrevet som terapi, da hadde jeg gjort det for 20 år siden, sier Borgersen. Derfor er romanen blitt en historie som bygger på både farens og hans eget liv, men hvor fortellingen også har tatt sine egne veger. Det er klart spisset til, men handler om en NS-prest som fortier sin historie, og om en sønn som etter hans død prøver å nøste opp farens skjulte liv og begynner å reflektere over hvordan han selv lever. Han er også et ensomt menneske og kan ikke leve et autentisk liv. I løpet av boka tar han et slags oppgjør med faren og hans historie.

Jeg følte et sinne fordi jeg ble sveket, fordi han aldri sa noe om det. En ting er hva han gjorde, men boka tar også opp hva som skjer med folk når ting holdes hemmelig, sier Borgersen. Når sønnen i boka oppdager farens hemmeligheter, håper han at han ved å lese papirene skal kunne forstå farens reaksjonsmønster og derigjennom også kunne forandre seg selv.

Morten Borgersen har likt å skrive siden han gikk på videregående skole, men som skuespiller og instruktør har det dreid seg om dramatisering av andres verk.

Han har så smått startet arbeidet med ei ny bok, og er ellers aktuell som instruktør for Riksteatrets oppsetning av Anna Karenina, som kommer til Raufoss i løpet av våren. Og han tror bestemt at uten farens kreativitet og interesse for litteratur, ville han selv ikke vært skuespiller, regissør og teatersjef.

Artikkeltags