Bekymringene gikk opp i røyk

OKTOBER 2007: Planen var krematoriebygging ved Mjøsa. Det fikk foreldre og ansatte ved Steinerskolen til å reagere.ARKIVFOTO: BRYNJAR EIDSTUEN

OKTOBER 2007: Planen var krematoriebygging ved Mjøsa. Det fikk foreldre og ansatte ved Steinerskolen til å reagere.ARKIVFOTO: BRYNJAR EIDSTUEN

Artikkelen er over 7 år gammel

I 40 år gikk det fint med krematorium på Hunn. Helt til det skulle bygges nytt.

DEL

For 40 år siden hadde de ikke bedre vett. Tidene har forandret seg, akkurat som antall kremasjoner. Derfor burde de brukt hodet og flyttet krematoriet mens det var mulig, sier Hunn-nabo Siri Brita Skyberg Solheimsnes.

Hun ser fire år tilbake, til da hun og naboene aksjonerte mot noe de mente ville bli helt forferdelig. Stemningen har roet seg siden da. Pulsen er senket, men fortsatt bor frustrasjonen i dem. Irritasjonen over følelsen av ikke å bli lyttet til.

Her er Hunn-beboernes historie.

Nytt krematorium i Gjøvik hadde stått på dagsordenen i mange år. Det gamle manglet renseanlegg, og ble drevet på dispensasjon fra miljøvernmyndighetene.

Da kommunestyret i 2005 vedtok å bygge nytt, het det i sakspapirene at de skulle «bevilge penger til nytt krematorium beliggende på Gjøvik gravlund». Lokaliseringen var en selvfølgelighet riktignok ingen vedtatt selvfølgelighet.

Vi er fire år tilbake i tid, september 2007. Krematoriearbeidet er i gang for alvor. Arkitektene har allerede tegnet bygningen med utgangspunkt i mjøsstranda.

Naboene til gravlunden våkner. De ser for seg økt trafikk i et område med mange barn. Steinerskolen kaster seg på. Noen skriker over seg om fare for drikkevann, mens politikerne frykter at 7,6 dekar vakkert friområde skal bli til stygt asfaltlandskap. Det blir dratt i gang underskriftskampanjer. Leserbrevene i Oppland Arbeiderblad er mange. På Facebook blir det opprettet en protestgruppe.

Kanskje er det protestene som får politikerne til å tenke seg om. Vi er kommet til november, og det blir klart at det politiske flertallet i Gjøvik slett ikke vil lokalisere byggverket til mjøskanten. Arbeiderpartiet og Bjørn Iddberg vil se på andre alternativer. Senterpartiet og SV er enige. Strandsonen trenger et annet løft enn hva et krematorium vil gi, sier de.

Det blir vinter. 2007 ble til 2008. Januar og februar går. Politikerne og fellesrådet jobber i det stille. Så kommer forslaget som får naboene ved Hunn gravlund til å sette frokosten i vrangstrupen. Rådmannen, byggekomiteen og arkitektfirmaet vil plassere krematoriet hos dem.

Forslaget er knapt fremmet før protestene kommer. Hunn-nabo Svein Skonnord forfatter flygeblad med tittelen «Nei til nytt krematorium i boligområde!» Før han rekker å distribuere det, oppdager han at naboen er i gang med det samme.

Skonnord går fra dør til dør og samler underskrifter. Mange fører seg velvillig opp på protestlisten. Andre smeller igjen døra foran ham.

Første søndag i mars møter rundt hundre naboer opp foran kapellet for å protestere. Den to dager gamle underskriftskampanjen har allerede 500 navn. Ordfører Bjørn Iddberg stiller opp, og får i klartekst høre om naboenes bekymringer for trafikksikkerhet, utslipp, kvikksølv, reduserte boligverdier og etikk.

Byggekomiteleder Kåre Haugen (Ap) forsøker å berolige med at det eneste som kommer ut fra anlegget, er vanndamp, og at den vil være usynlig. Statens forurensningstilsyn anslår kvikksølvutslippene å tilsvare konsentrasjonen i mosen på Hardangervidda, altså tilnærmet lik ingenting.

Likevel kjenner ikke alle naboene seg trygge. Tre uker senere stiller et tjuetall av dem opp på kommunestyremøte der plasseringen skal vedtas. Ap, Sp og SV-politikere omtaler krematoriebyggingen på Hunn som en gladsak. I salen sitter en oppviglet gjeng som er av en ganske annen oppfatning, nå med 800 underskrifter på protestlisten.

Argumentasjonen fra aksjonsgruppa er så langt fra virkeligheten at det er vanskelig å ta alvorlig, sier Arbeiderpartiets Diann Wallin.

Utsagnet får Siri Brita Skyberg Solheimsnes og Vibeke Lilleøren til å se rødt. Solheimsnes blir så sint at tårene begynner å trille. Lilleøren vil reise seg, men blir holdt tilbake av nabo Tove Dahl.

Dette er en svart dag for demokratiet, sier Svein Skonnord til OA, før han forsvinner ut i kveldsmørket i retning Nordbyen, sammen med tydelig skuffede venner og naboer.

På leserbrevplass trykker OA en rekke innlegg. Naboene får ut gørra, men en politisk retrett må de se langt etter.

Våren 2010 blir krematoriet på Hunn tatt i bruk. Der kremeres døde fra både Hedmark og Oppland, bortsett fra Kongsvinger, som har sitt eget lille krematorium. I fjor var det 1030 kremasjoner i Gjøvik.

Hvordan har det gått? Er det så ille som flere av naboene fryktet? Flesteparten av dem som sto på barrikaden, har for lengst begravd stridsøksene.

Naboene er opptatt av lukt, utslipp og trafikk; de samme tingene som vi kjørte på da vi aksjonerte. Vi synes av og til at vi merker lukt, det minner om Hunton-lukt, sier Svein Skonnord.

De lovte at det skulle bli luktfritt! Sier Siri Brita Skyberg Solheimsnes, og legger til at det tross alt er blitt mye bedre enn det var.

Hunn-naboene spiser ikke epler fra hagen. De frykter at jorden er forurenset av kvikksølv. I 40 år levde de med kullsvart røyk, som luktet så ille at de på solskinnsdager måtte lukke seg inne. Røyken trengte seg inn i husene, la seg som et seigt belegg på møbler og i trapper.

Før var lukta så intens at noen mente de kunne kjenne hvem som ble brent, forteller Solheimsnes.

Vibeke Lilleøren, Siri Brita Skyberg Solheimsnes og Svein Skonnord tror politikerne tenkte at de var så vant til å ha et krematorium som nabo, at det ikke ville gjøre dem noe å få et nytt. Og selv om de lever i fred og fordragelighet med bygningen, er de fortsatt indignert over måten saken ble behandlet på, og forundret over at politikerne ikke valgte å lokalisere prosjektet et mer øde sted.

Jeg følte at alt var bestemt på forhånd. Ett av poengene var at det måtte bygges på vigslet jord. Men jorden var ikke vigslet før den ble det her heller, sier Solheimsnes.

Frykten for lukt og kullsvart røyk er redusert til harme over trafikk.

Hunnsvegen er blitt rene autostradaen. Trafikkproblemene hører ingensteds hjemme. Gårdsplassen vår blir brukt som snuplass, og fremmede folk har parkert der. Bilene fyker forbi, det er livsfarlig. Jeg ringte politiet og ba dem holde kontroll her. De sa at de ikke hadde noe sted å gjemme radaren. «Kom med den, så skal jeg gjemme den for dere», sa jeg, forteller Lilleøren.

Trafikkproblemer var noe naboene tok opp den gangen vedtaket skulle fattes, i 2008. Ifølge Jarl Tunold-Hanssen, avdelingsingeniør teknisk drift i Gjøvik kommune, har ingen fra dette området i Hunnsvegen sagt ifra om for mange biler eller uforsvarlig høy fart.

Akkurat her er det 50, men det er ikke noen merkverdig fartsgrense. Naboene må henvende seg til kommunen hvis de mener problemet er så stort at det bør gjøres noe med, sier Tunold-Hanssen.

Naboene har resignert. Etter at protestene deres ble overhørt, og krematoriet bygd, har de ikke prøvd seg på flere framstøt.

Ikke etter sånn maktarroganse som vi har møtt. De sier at vi bør si ifra, men er det noen vits? spør Solheimsnes.

Kirkeverge Dag Landmark, saksutreder for byggekomiteen, har inntrykk av at naboene er tilfredse med krematoriet.

Da vi hadde drevet på noen uker, fikk vi spørsmål om når vi skulle sette i gang Vi har fått mange reaksjoner, i form av at dette er blitt et praktfullt bygg og en god løsning, fra både naboer og andre. De eneste negative meldingene vi har fått, har vært ved støy i vifteanlegget, sier Landmark.

Han legger til at fellesrådet tok aksjonene ved mjøsstranda og i Nordbyen til etterretning.

Vi var verken overrasket eller harmdirrende, og det er bare flott at folk deltar i den offentlige debatten, sier saksutrederen.

Blant naboene er det mer lunkent. De tapte kampen, men forholdet til den nye naboen er bedre enn de hadde sett for seg. De tør tro på garantier om at de farlige utslippene er tilnærmet lik null. Røyken trenger ikke lenger inn i husene. Rent bortsett fra trafikken, er det forholdsvis uproblematisk å bo ved siden av krematoriet.

Jeg må tro på det jeg er blitt fortalt om at det ikke er farlige utslipp. Eller ... det er litt, men veldig lite. Og lukten er ikke sånn den var før, sier Skonnord, og legger til:

Vi kjempet, og vi tapte. Det må vi bare akseptere.

Artikkeltags