Vi leser stadig vekk at i min kommune har vi høy andel uføre – unge uføre og andre uføre. Vi snakker om å snu tankskip, vi snakker om gjennomføringsgrad på videregående og vi snakker om å forebygge arv og miljø. Alt like viktig for en fremtid med eldrebølge, befolkningsnedgang, kommuneøkonomi på utur og utflytting. For det er realiteten for mange kommuner i Norges land. Spesielt kommuner i mer grisgrendte strøk.

Mens vi snakker og snakker; snakker vi oss litt bort? For først og fremst sliter vi med holdninger ut i fra påstander og hypoteser. For kan statistikken gi holdninger om at uføre er late? Kanskje kunne de jobbe litt? For alle kan vel jobbe litt? Eller kan de det?

Er det litt lett for oss som er i arbeidsfør alder, som jobber på i mas og tjas med vonde rygger og høye skuldre å hevde at uføre har litt arbeidsvegring? Er det lett å skylde på at i min kommune fusker motorene slik at tankskipet blir sittende fast i Suezkanalen - eller i uføreandelen om du vil.

For vi forklarer stadig høy andel av unge uføre med arv og miljø etter foreldre som ble uføre i fortiden. Om det er automatisering av skogindustrien og bortfall av hjørnesteinsbedriften som har skylda, om det er skoleløpet som hoster og harker elever mot videregående uførhet eller om det er doktor'n som sykmelder over en lav sko og søker uføretrygd så fort anledningen byr seg. Påstander som skaper hypoteser og holdninger om at uføre har arbeidsvegring, spesielt de som trener, som deltar på sosiale aktiviteter og prøver å ha et normalt liv, selv som ufør.

Kan det være slik at en del uføre føler et snev av skam for at de er uføre, at fellesskapet må betale for at akkurat du skal være ufør? For som ufør følger ofte «folkeeksperten» som vet bedre enn doktor'n og NAV. Det følger sosial utestengning fra arbeidslivet med manglende kollegialt samvær i hverdagen. Det følger apati og det følger en hverdag der alle dager er like. Det følger alenetid når alle andre er på jobb og det følger negative kommentarer hvis du går deg en tur, trener på frisklivssentralen, i varmtvannsbasseng og hvis du har hobby som du deler på sosiale medier.

Nyere forskning viser at trening i en eller annen form er livsviktig for mange utfordrende diagnoser for at du skal ha økt livskvalitet - og gjerne i varmtvannsbasseng eller hos frisklivskoordinatoren. Økt livskvalitet og trening er viktig for å unngå å belaste helsetjenestene ved en senere anledning. Økt livskvalitet kan for noen bli inngangsbilletten til en prosentandel i arbeidslivet. Økt livskvalitet gir bedre psykisk helse. Fokus på økt livskvalitet, trening og sosial glede er essensielt for at tankskipet skal snu seg til det bedre.

Trening er viktig for å holde kroppen vedlike - for friske, syke og for uføre Trening er rehabilitering og trening er holdninger. For det er ikke alltid slik at det er lett å bli ufør, og det er ikke slik at folk nødvendigvis ønsker å bli ufør. Veien mot uførhet kan være en årlang kamp med rasert økonomi og blottlegging av privat liv og helse. Veien kan være utmattende og ensom. Veien kan være uendelig.

Derfor skal vi heie på de som makter å trene, som går tur i skog og mark, som strikker og maler over sosiale medier og på lokale gallerier. Vi skal heie på alle disse fordi de tar ansvar for egen helse. For rehabilitering er trening, livskvalitet og glede – og glede skaper friskere befolkning. Det er der du finner folkehelsa.