Gå til sidens hovedinnhold

Åpent brev til styret i Helse Sør-Øst

Artikkelen er over 2 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg vil med dette takke dere som ansvarlig styre for en oppløftende pressemelding der dere opplyser oss om at helseregionen har ett foreløpig overskudd på 1,6 milliarder – etter 2018. Dette skal dere heldigvis øremerke fremtidige investeringer. Disse investeringene er etter det jeg forstår investeringer i nytt sykehus i Drammen, før vi i Innlandet skal få «vårt» sykehus i skauen langs Mjøsa. Det står respekt av at overskuddet ligger an til å bli det doble av det som var budsjettert.

Når dere skal investere i nye sykehusbygninger er jo dette for så vidt veldig bra så lenge vi har penger nok til å la sengene bli fylt opp av pasienter. Men det varer jo ikke evig. Gjør det vel? Det har jo tross alt ikke gjort det de siste 10 årene.

For cirka 10 år siden var vi så heldige i psykiatrien på Sanderud å få et nytt, flott bygg fylt opp med fine møbler til drøye penger per møbel. I dette bygget ble det en enhet for personlighetsforstyrrelser. Den avdelingen varte cirka 5 år. Bygget rommet også akuttfunksjon for voksne med mottak og akutt. Disse er heldigvis ennå i bygget. Nede på bakkeplanet fant vi BUP med sin akuttavdeling. Denne enheten fikk nye lokaler, rett over plenen, og noen flere senger og fylle da UPK (Ungdomspsykiatrisk Klinikk i Elverum) ble tvangsflyttet til Sanderud og ble til BUP Utredning og behandling.

Disse to enhetene har vært samlokaliserte på Sanderud i snart 5 år. Og er nå inne i sin totalt tredje omstillingsprosess på 5 år. Det er personal på enhetene som skal omstille seg og det er poliklinikker i hele Innlandet (ca 17 prosent av fastlandsarealet i Norge) skal tilpasse seg nye og færre muligheter for 74.496 barn og unge i alderen 0-17 år (2017) i regionen.

Nå har det seg jo slik at det ikke bare er BUP på Sanderud som er endring, resten av avdeling BUP er også det. Tilbudet til de yngste, Familieenheten på Gjøvik, berøres også denne gangen. Det samme gjør Kringsjåtunet på Lillehammer som har langtidsbehandling til ungdom i tillegg til elektive «spis»-plasser.

Nå er jeg så heldig at jeg har innsideinformasjon om virkeligheten der ute i den fjerne regionen som heter Innlandet. Jeg har vært en del av arbeidsstokken i BUP siden 2002 og er ikke selv direkte påvirket av reduksjonen av arbeidstakere – denne gangen. Jeg vil derfor benytte anledningen til å opplyse dere om hva som egentlig er i ferd med å skje her på flatbygdene og hva konsekvensene kan og vil bli.

Hadde dere valgt å ta investeringsbegrepet litt videre, til å gjelde noe mer enn bygninger som egentlig er bare tomme skall, og investert i de barna som skal ivareta meg om noen få år når jeg er gammel, eller kanskje investert i de gode fagmiljøene som vi har klart å få til på tross av alle organisatoriske utfordringer, så hadde dette også vært en progressiv og fremtidsretta investering.

Rammene for vår omorganisering er at pasienter som tilhører Kongsvingerregionen nå tilhører Ahus. For BUP Døgn er det beregnet at dette utgjør cirka 2 plasser av alle plassene for barn og unge i Innlandet. Vi er pålagt av styrene (dere og vårt eget i SIHF) å spare cirka 14 millioner. Det er vel omtrent rentene på det som helseforetaket har i overskudd i 2018.

Når det legges ned 2-3 elektive plasser på BUP Utredning og behandling på Sanderud, så er det rett under 40 prosent av utredningsplassene (som også er mestringsplasser) for Innlandet. Dette får en del ringvirkninger. Barn og unge har rett til et tilrettelagt skoletilbud når de er innlagte på sykehus. Det har de per i dag på Sanderud når Elverum kommune drifter Fjeldmora Skole på området. Vi har ingen garantier for at dette vil fortsette når elevgrunnlaget svekkes.

Hvordan løser man dette da? Når pasienter fra BUP U&B, BUP Akutts intermediære plasser samt noen få unge plasser fra TIPS (Tidlig intervensjon ved psykose) skal få det tilbudet de har krav på når det gjelder skolegang, må personalet kjøre dem rundt til ulike skoler som åpner døra for dem i Stange (Sanderud ligger i Stange kommune). Dette krever ressurser. Mange ressurser.

Pasientene har tilrettelagte tilbud. Det betyr at noen har kortere dager og noen lengre på skolen. Noen kan trenge å ha personal til stede på skolen mens de selv er der. Jeg oppfordrer dere til å stoppe opp et lite øyeblikk og reflektere over hvordan det kan oppleves for den jenta på 15 år som er innlagt og som eksempelvis har angst som en av sine utfordringer, plutselig skal møte i en fremmed klasse med 28 elever og kanskje i følge med et personal. Hadde det vært greit om det var din datter? Ditt barnebarn?

Og er du uheldig, så glipper det samarbeidet som Fjeldmora per i dag har med hjemskolen som skal bidra til en lettere retur tilbake til hjemskolen.

Siden jeg har så lang erfaring fra Sanderud så har jeg sett en del. Da vi var avd. G, hadde vi lengre perioder der vi slet med å få knyttet til oss behandlere, både leger og psykologer. Det har heldigvis ikke vært så vanskelig de siste årene etter at pasientgrunnlaget på Sanderud ble litt videre og flere og fagmiljøet ble større. Vi har riktignok en overlege som nærmer seg pensjonsalder. Å fylle stillingen hans blir nok ikke lettere når det blir kjent at vi har hatt (og kanskje vil få) flere omstillinger og nedbemanninger.

Helt konkret vet jeg også at vi står i fare for å miste opptil flere erfarne psykologspesialister. Får vi ikke fylt disse posisjonene så må vi ut å handle disse tjenestene til en langt høyere pris enn det vi betaler i dag. Vi får heller ikke den kontinuiteten som vi heldigvis har hatt de siste årene. Dette skulle man vel tro påvirker den behandlingen som til enhver tid blir gitt?

Også på «gulvet» får dette konsekvenser. Faglig dyktige miljøterapeuter, mange med videreutdanning, ser etter nye jobber. Jobber der de kan fokusere på det arbeidet som skal gjøres med den enkelte ungdom og dennes familie. Det oppleves som noe helt annet når man søker seg ny jobb heller enn å bli satt i omstilling, du har som arbeidstaker mer kontroll over egen situasjon da.

Så når dere nå har spart og satt inn på investeringskontoen, så er vi – små og store i Innlandet – delaktig i sparingen. Vi er et av verdens beste land og bo i. Vi skryter av velferden vår, men har ikke råd til å ha et forsvarlig tilbud til alle. Verken i somatikk eller psykiatri. Vi skal ha medikamentfrie tilbud i psykiatrien, men vi har ikke tid til den tiden det tar. Vi må ha større sirkulasjon på de sengene vi ennå får ha for at man skal kunne gi tilbud til de som trenger det mest. Nåløyet for å få døgnbehandling med eller utredning blir enda trangere, og de som da får et tilbud er enda dårligere, slik at håpet om en varig bedring står svakere.

Og hvordan behandler man raskest? Det tar to minutter å gi en Sobril, der man kunne brukt en halvtime på tur i skogen. Det er et regnestykke som ikke går opp.

Nå går jeg ikke tjenestevei og er fullstendig klar over det. Jeg tok tema opp med min avdelingssjef, som henviste dette til å være en annen politisk diskusjon. Og når det er politisk da tenker jeg at da gjelder ikke tjenestevei og jeg går rett til topps.

Jeg oppfordrer og utfordrer dere til å tenke investering i et større perspektiv for fremtiden og gjennom det investere i det som skal gi disse fine nye byggene sjel og fylle dem med gode faglige miljø som ivaretar hele menneskets skinn og sinn. Når alt kommer til alt så kommer de kronene som brukes av det offentlige fra samme seddelpressa. Derfor burde det være det samme om det Helse Sør Øst som investerer i unges fremtidige psykiske helse eller om det er NAV som skal utbetale en ung ufør. Og det er ei gruppe som dessverre vokser.

Styrets hovedoppgaver er ifølge styrets instruks 4.1 blant annet «å legge til rette for et best mulig helsetilbud ved bruk av tildelte ressurser». Leser man forsiden for styret finner man følgende kortversjon av samme tekst: «1. helsefaglig kvalitet og tjenesteinnhold» .

Når døgntilbudet til barn og unge i Innlandet reduseres med 25 prosent ønsker jeg at styret offentlig bekrefter at situasjonen som nå oppstår ansees som forsvarlig for alle impliserte parter både på kort og lang sikt. Det økonomiske aspektet kjenner vi alle på er ivaretatt, så det er det faglige tilbudet som trenger en bekreftelse.

Nå er jeg klar over at dere forvalter innenfor de økonomiske rammene som er gitt fra Regjeringen. Men jeg er ikke sikker på at dere melder videre opp til helseministeren de konkrete resultatene og konsekvensene av lave bevilgninger til helsesektoren. Like lite som jeg er sikker på at mine nærmeste ledere melder til dere.

Siden høsten 2018 har jeg observert at vi er flere enheter innen BUP som kjemper for egne pasienter, tilbud og arbeidsplasser. Det er en dessverre en naturlig konsekvens når midlene blir reduserte. For meg blir dette et tap for alle – ikke minst pasientene som vi i BUP Døgn i Innlandet fra tid til annen har felles nettopp fordi vi tilbyr ulike behandlinger og rammer rundt pasientene.

Siden jeg regner med at dere er profesjonelle, så går jeg ut fra at jeg får en tilbakemelding på mitt innspill til dere.

Jeg inviterer dere til å besøke oss på BUP på Sanderud slik at dere kan få førstehåndskjennskap til hvordan påleggene SIHF har fått fra dere påvirker Innlandet. Jeg stiller med kaffe (fra budsjett), kaken spanderer jeg.

Kommentarer til denne saken