«Er det ingen som tenker på de syke og eldre!? Skam dere!»

Nei, dette er ikke en reaksjon fra opposisjonen på det nye statsbudsjettet. Ei heller en skyllebøtte fra Pensjonistpartiet i Debatten på NRK. Dette er et utdrag fra kommentarfeltet i en sak der Oppland Arbeiderblad melder at de nå skal gå fra seks til tre papirutgaver i uka.

Jeg har forståelse for at det bobler litt i hodet på folk. Seks år gammel hadde jeg et glass med melk, to brødskiver med kaviar og papirutgaven av OA som fast morgenritual. Som 18-åring fikk jeg jobb som journalist i samme avis. Tidligere i år sa jeg opp jobben min i VG, etter å ha vært journalist, vaktsjef og redaktør for ulike aviser i 30 år. Det er ikke koketteri når jeg sier jeg elsker papir.

Det er derfor vemodig å se at det går mot slutten for papirutgavene. For det gjør det jo. I festtaler, årstaler og brev til abonnenter klarer man alltid å få en nedtrapping av et produkt til å høres ut som en gedigen satsning, men endestasjonen er såpass nærme at folk kan begynne å ta på seg jakka. Snart kommer norske aviser utelukkende som nettutgaver.

Det er trist. Men er det nødvendig?

Tja, var det nødvendig å gå fra hest til bil? Hester er jo så koselige, og biler er litt kompliserte og bråker fælt. Radio funket jo bra, det? Hva skal vi egentlig med TV? I farger!? Og måtte vi egentlig bytte ut fasttelefon med den hersens mobiltelefonen som går tom for batteri og uler og piper som en depressiv katt? Og PC! Hva er egentlig feil med skrivemaskin med kulehode og rettetast? Ble ikke noen av verdens mest kjente, litterære verk skrevet på skrivemaskin, kanskje? Og sikkerhetsbelter! Mikrobølgeovn! Minibank! HVA SKJER MED VERDEN!?

Snart kommer norske aviser utelukkende som nettutgaver.

Verden går fremover. Oppland Arbeiderblad kunne ha lyttet til dem som lager mest bråk i kommentarfeltet og fortsatt å lage papiravis hver dag for å glede sine eldste lesere. Det hadde gått fint en stund. Så hadde trykk og distribusjon spist opp stadig mer av fortjenesten, og det hadde blitt gradvis mindre penger til journalistikk. Fordi Oppland Arbeiderblad satset mest på å glede sine eldre lesere, forsvant de yngre leserne som foretrekker en best mulig digital lokalavis. Når de eldre leserne dør, er det ikke lenger noen som leser OA, eller betaler for lokal journalistikk. Distriktet har mistet lokalavisen sin. Gratulerer.

Oppland Arbeiderblad må selvsagt utvikle seg. Det er egentlig utrolig at lesere som bor i et distrikt som huser en av landets aller største og innovative industriklynger ikke skjønner det. Og OA er også nødt til å – hold deg fast – tjene penger. Journalistikk er et edelt yrke, men det blir ikke skrevet et ord om det ikke finnes penger til å lønne journalistene.

Måten aviser tjener penger på forandrer seg hele tiden. Da de første avisene ble utgitt i Norge, produserte man ikke journalistikk for å selge den, men for å gi leserne noe interessant innimellom de lønnsomme annonsene. Deretter ble pressen overtatt og utvidet av politiske partier, og abonnentenes ideologi og lommebøker ble den viktigste inntektskilden. Så kom etterkrigstid og oppgangstid, og annonser ble igjen en gullgruve for avisene. I gamle dager gikk disse skiftene sakte, og det var lettere å både forutse dem og å omstille seg.

Det fantastiske, uendelige, himmelske, bedritne internettet.

Så kom internett. Det fantastiske, uendelige, himmelske, bedritne internettet. Og da ble alt mye vanskeligere. Først ga man vekk journalistikken gratis for å få klikk på annonsene. Det funket fint til bunnen gikk ut av annonsemarkedet ved forrige resesjon. Og da var det heller ingen lesere som gadd å betale for journalistikk, for det hadde man jo fått gratis i mange år.

Så startet et møysomt arbeid med å ta seg betalt igjen. I dag har de fleste norske aviser en sunn økonomi. Nå betaler stadig flere nordmenn for avisen sin. Med glede. Men slik vil det ikke fortsette dersom redaktørene, direktørene, annonsekonsulentene, fotografene og journalistene setter seg ned for å nyte det og slappe av.

Avisene må utvikle og tilpasse seg hele tiden – eller dø. De eneste som ikke må utvikle og tilpasse seg, er leserne.

Og hvis man bare leser kommentarfeltene under sakene om at antall papirutgaver reduseres, virker det ikke som om noen er interessert i å utvikle og tilpasse seg heller. Tilbakemeldingene domineres av folk som er negative, og da stort sett på vegne av «de eldre».

Jeg har lite til overs for stakkarsliggjøring av samfunnets seniorer. Ikke er det noen grunn til det heller. De har vært med på så mange omfattende omveltninger i samfunnet at de fleste av dem tar en til på strak arm.

Like viktig som evnen til å omstille seg, er viljen til det.

Ifølge Norsk mediebarometer fra SSB var 51 prosent i aldergruppen 65-79 år på nett i 2015. I 2021 var tallet for samme gruppe 71. Altså en økning på 20 prosentpoeng på seks år. Halvparten i denne aldergruppen surfer på internett fra sin egen smarttelefon. Og – hold deg fast igjen – eldre kvinner er vesentlig mer digitale enn eldre menn.

Jeg har gått på alt for mange meningsløse lederkurs i mitt liv. Men én ting har jeg lært: Like viktig som evnen til å omstille seg, er viljen til det. På et eller annet punkt i livet blir enkelte av oss gradvis dårligere på det siste. Samfunnet begynner plutselig å utvikle seg fortere enn deg. Du må sette opp farten, tilpasse deg, endre rutiner.

Det er omtrent da du begynner å hevde at alt var bedre før. Men det var ikke det. Nesten ingenting var bedre før.

Men du. Du var bedre før.