Tiden går og jeg lærer mer og mer om min ADHD. Siden diagnosen ble satt i 2018, har jeg vært på tur på de høye fjellene og i de dype dalene. Det har vært en interessant og vanskelig reise og den er ikke over ennå. For i disse årene har jeg skjønt at alt jeg trodde jeg visste om ADHD, ikke stemmer.

Det stemmer ikke at alle med ADHD er hyperaktive – på utsiden. Men hvorfor tror man det da? Jo, fordi forskning på emnet ADHD har i stor grad blitt utført på gutter. Faktisk har resultatene av forskningen gitt diagnosekriterier som passer best for de med utadvendt hyperaktivitet. Jenter og kvinner oppleves som stille, drømmende og uoppmerksomme. Det mangler forskning.

Min ADHD heter «uoppmerksom type». I gamle dager het det ADD. Vi er mange voksne damer som er diagnostisert med ADHD uoppmerksom type etter fylte 40/50. Selv var jeg heldig. Min lege så meg og forsto at dette ikke var depresjon. Ikke alle opplever det. Mange kvinner opplever å bli puttet i «depresjon/angst»-båsen uten nærmere utredning. Og mange opplever da å bli feilmedisinert og kanskje til og med få en uføretrygd med feil diagnose.

Dere vet – et barn møter verden med åpent sinn og uten å forestille seg. Reaksjonsmønsteret er noe de er født med. Men når reaksjonen – som de har inni seg – til stadighet blir rettledet og veiledet, skapes det jo en usikkerhet inni barnet. Hvordan skal man oppføre seg? Hva er riktig? Hva er feil? Når blir andre sinte? Når ler de andre? Når ler det av meg?

Og denne usikkerheten er med hele livet når du ikke har ordene som forklarer hvorfor det er sånn. Og vi er mange voksne damer som gjennom et liv som barn og ungdom, og ikke minst gjennom et helt voksenliv har følt oss annerledes, mislykka, slitne og med dårlig selvtillit. For kan man stole på reaksjonene som kommer fra andre? Kan man stole på de gode tankene og ordene? Eller er det sånn at – «bare vent til du blir kjent med meg – da blir det nok andre toner».

De siste årene har jeg også lært meg at ADHD er sterkt knyttet til hormonnivået. Dette slår særlig ut hos kvinner. Men hvor lærte jeg det? Jo, gjennom en artikkelserie i VG+.

Behandlingsapparatet legger ikke opp behandling av ADHD med tanke på et variert hormonnivå. Jeg kom i overgangsalderen og møtte veggen så det sang. Ingenting fungerte som det skulle. Medisinene fungerte ikke lenger og jeg opplevde at mine ADHD-plager var tydeligere enn tidligere. Men uten et behandlingsopplegg som tok dette innover seg, ble det ingen ny vurdering eller behandling. Nei, jeg ble jo da bare mer sikker på at ikke engang ADHD`n fiksa jeg.

Ganske tidlig etter at jeg ble diagnostisert meldte jeg meg inn i ADHD Hedmark og Oppland. Der har jeg hatt samtalepartnere og der har jeg fått kunnskap. Jeg har fått kunnskap om kvinner, ADHD og hormoner.

Til slutt vil jeg dele et av diktene mine. Jeg vil dele noen av mine innerste tanker. Kanskje du også lærer litt i dag – for å være fargeklatt kan gjøre verden til et mer fargerikt sted å være.

På nytt

Hvis jeg kunne levd livet mitt på nytt

hadde fargene mine fått lov til å ta plass

I stedet ble det de kritiske stemmene, de fargeløs, som fikk dominere

og da ble det grått inni meg.

Hvis jeg kunne velge igjen

hadde følelsene fått være min vegviser til drømmene.

I stedet ble det stemmenes kritikk og befaling om normalitet som viste veg

og da ble vegen min grå.

Hvis jeg kunne begynt på nytt

ville jeg stolt på fargene og min egen vegviser

og vært lykkelig i mitt eget liv