Hvem vant egentlig vår rett til stolthet 8. mai? Krigen ble ikke vunnet av alle norske kvinner og menn i hus og hytte. Nazistene ble slått andre steder enn i Norge, men takket være en liten del av den norske befolkningen den gangen, har vi likevel noe å være stolte av.

Fra 2000 til 2007 arbeidet jeg med å gjøre min farfars opplevelser i konsentrasjonsleir om til en roman, et slags kaleidoskop over hva krigen var, hva krig er. Resultatet ble romanen Piggtrådroser (Gyldendal 2007). Farfar og mange med ham hadde et stort problem da de returnerte til Norge: Han hadde sett for mye til å dele sine landsmenns frihetsrus, der alle hadde vunnet krigen, og den ene gjort mer enn den andre for at det skulle skje … Farfar hadde vanskelig for å godta selvforherligelsen. Selv hadde han ikke gjort annet enn å overleve. Og det gjaldt egentlig nesten alle.

De fleste hadde gjennom fem år forsøkt å la hverdagen fortsette. Likevel har vi i dag heldigvis noen forfedre å skyve foran oss når krigsinnsatsen skal gjenfortelles. Stilt overfor listen med navn som utmerket seg blir imidlertid dette klart: Når alle våre kjæreste og mest kjente helter plasseres ved siden av dem vi knapt har hørt om, er det ikke alltid så opplagt hva som har gjort den ene kjent og den andre glemt. Hvorfor kjenner vi så godt en historie, men ikke en annen? I et slikt lys blir det tydelig at norsk motstandskamp – eller historien om den – var vel så viktig for gjenoppbyggingen av landet i årene etter krigen, som for selve krigsforløpet. Det er som instrumenter i denne gjenoppbyggingen vi kjenner våre krigshelter.

Hvem var da disse heltene, de aller fremste, som ikke lot hverdagen fortsette? Leif W. Olsen og hans mannskap på «Pol III» tok opp kampen mot ukjente inntrengere natt til 9. april 1940. Skipet ble senket, men ikke ubemerket. Oberst Birger Eriksen fikk melding om hendelsen, gjorde Oscarsborg klar til kamp. Ukjente skip passerte øya. Oberst Eriksen sa – kanskje – «Enten blir jeg stilt for krigsrett eller jeg blir krigshelt. Fyr!» Blücher sank, invasjonen ble forsinket. Kongen flyktet til Elverum der Major Olaf Helset og noen menn han hadde klart å skrape sammen, holdt et modig tysk forsøk på å fange kongen, tilbake.

Selv om våpnene ble lagt ned i Sør-Norge, fortsatte kampen nord i landet. Øverstkommanderende i Nord-Norge Carl-Gustav Fleischer hadde tyskerne på gaffelen da de allierte trakk seg ut, kongen forlot landet og alle våpen ble lagt ned. Kampen var imidlertid ikke over, og i Ålesund hjalp blant annet Harald Torsvik nordmenn å komme seg til England for å fortsette motstanden. Blant dem var Rubin Langmo, som allerede i juni 1940 var tilbake i Norge og utførte den første industrisabotasjen i landet. I England samlet Martin Linge unge nordmenn, og de – etter hvert kjent som Linge-soldater – deltok i direkte angrep på norske kystmål, men gikk etter hvert over til sabotasje. Blant Linge-soldatene finner vi Jens Anton Poulsson, Joakim Rønneberg, Knut Haukelid (alle tungtvann), men også mindre kjente, men kanskje viktigere Peter Deinboll, som ledet en rekke aksjoner mot svovelkisgruvene i Trøndelag, aksjoner som britene rangerte aller høyest av sabotasjene som fant sted i Norge. I tillegg var det skipssabotasje, utført av for eksempel Max Manus, og aksjoner mot forsøket på å lure all norsk ungdom inn i tysk tjeneste (Gunnar Sønsteby).

Men det var ikke bare soldater fra kompani Linge som gjorde motstand. Aller viktigst: Osvald-gjengen, en kommunistisk sabotasjegruppe med sterk tilknytning til gamle Vest-Oppland. De var viktigst, ikke fordi aksjonene deres rammet de mest avgjørende målene, men fordi fandenivoldsken deres fikk flere til åpent å motsette seg okkupasjonen. For eksempel måtte papirorganisasjonen som Knut Møyen, og etter hvert Jens Chr. Hauge ledet, Milorg, tillate stadig flere aksjoner, for å hindre at de som var knyttet til dem, søkte seg mot kommunistiske grupper for å få gjøre aktiv motstand. Dermed ble det mot slutten av krigen en rekke aksjoner som vi i dag er så stolte av.

Direkte aksjon var ikke alt. Den illegale etterretningstjenesten som ble bygget opp, ble for de allierte langt viktigere enn sabotasjeaksjonene. For eksempel XU, ledet av Øistein Strømnæs og Anne-Sofie Østvedt, som foret de allierte med informasjon direkte fra Tyskland og norske spioner som Sverre Bergh. De hentet også informasjon fra nordmenn som infiltrerte tysk tjeneste, som Solveig Bergslien: hun ble avslørt, torturert og drept/begikk selvmord og fulgt til graven av hele Stavanger by, på trass mot okkupasjonsmakten. I krigens siste fase var Anne Marie Breien og Ingrid Furuseth viktige for at avviklingen av Festung Norwegen ikke ble et blodbad. Breiens skjebne viser hvordan kvinners rolle i krig, ofte som dobbeltagent, er vanskelig å leve med i ettertid, der det alltid blir et spørsmål om hvor lojaliteten egentlig lå. Til sin død ble hun omtalt som fiendens elskerinne.

Det manglet ikke å på mot blant de over nevnte og en knippe andre som jeg trakk frem i boken Våre fremste motstandshelter (Spartacus 2016), men de, og deres likesinnede, var få. Og ingen av dem hadde avgjørende betydning for utfallet av krigen. Det hadde derimot andre nordmenn. Viktigst av alle, hjemmefront og utefront, uansett hvordan det vris og vendes, var de norske sjømennene. Vi var folket som sendte ut tusen skip og tusenvis av sjømenn for å beseire nazismen.

Når vi i ettertid skal fortelle om disse fem årene, har vi en tendens til å glemme det, kanskje fordi eksplosjoner alltid er en bedre historie gjenfortalt enn havets drepende monotoni i påvente av en torpedo. Dessuten var tydelig historie nødvendig der indre splid skulle sys sammen i vårt lille land. Der Norge skulle bygges opp, mot fremtiden, trengtes historier med stor H: sabotasjeaksjoner og direkte resultater, ikke hjulene i maskineriet som vant krigen. Det trenger vi ikke i dag, isteden skjenkes en tanke til alle de som bidro, men også til alle de som måtte leve med ikke å ha gjort det, om de aldri så mye selv forsøkte å fortelle en annen historie etterpå.