Å velge et barn – eller ikke?

KRISE: – For alle gravide vil det selvsagt oppleves som en krisesituasjon å få vite at noe er «feil» med barnet de bærer, det er derfor så viktig hvordan de blir møtt, ivaretatt og informert, både i øyeblikket og i tiden etterpå, skriver artikkelforfatteren.

KRISE: – For alle gravide vil det selvsagt oppleves som en krisesituasjon å få vite at noe er «feil» med barnet de bærer, det er derfor så viktig hvordan de blir møtt, ivaretatt og informert, både i øyeblikket og i tiden etterpå, skriver artikkelforfatteren. Foto:

Av
DEL

MeningerNår bioteknologiloven nå endres og gir alle gravide en mulighet til å teste om de bærer et barn med Downs syndrom (inkludert noen andre tilstander), blir helsearbeidernes informasjon, kommunikasjon og «påvirkning» desto viktigere. Dette snakkes det lite om. Jeg håper det finnes veiledere for helsepersonell som skal overlevere og informere foreldre om resultatet av en ultralyd/blodprøve/genetisk veiledning - hvordan de skal gå fram, slik at dette ikke kun blir tilfeldig og personavhengig. Regner selvsagt også med at de er pålagt å gi nøytral og saklig informasjon, ikke skremselspropaganda. Er det gjort undersøkelser på hvordan funn på fosteret blir formidlet til foreldrene og hva som blir sagt?

Et gravid par er utrolig sårbare i en slik situasjon. Kanskje har de tenkt å beholde barnet uansett hva resultatet av ultralyd/test blir, men ønsker å vite om de må forberede seg, hvis det skulle påvises noe galt. De må da få samme oppfølging og respekt under svangerskapet som alle andre.

Jeg har hørt diverse tragiske, men sanne eksempler av venner rundt dette, fra tiden før ultralyd og testing, hvor legen bare forlot fødestua etter at barnet var født da vedkommende kunne se at det hadde Downs syndrom – fordi han «ikke visste hva han skulle si». Eller legen som tar ultralyd og oppdager kjente avvik sier, «det kan se ut som denne har Downs, da har dere vel tenkt å fjerne fosteret», sagt like lettvint som om han skulle snakket om været! Men valget om abort eller å bære fram et barn, er langt ifra lettvint. Jeg bare håper vi har kommet et stykke lenger enn eksemplene i dag, og at den som skal formidle funn på fosteret er pålagt å gi nøytral og saklig informasjon.

For alle gravide vil det selvsagt oppleves som en krisesituasjon å få vite at noe er «feil» med barnet de bærer, det er derfor så viktig hvordan de blir møtt, ivaretatt og informert, både i øyeblikket og i tiden etterpå. Foreldrene burde få samle tanker og følelser noen dager etter en slik beskjed, for så å bli tilbudt samtaler, både om det å ta abort og få møte foreldre som har barn med Downs syndrom eller andre funksjonsnedsettelser om de ønsker det, FØR de tar et endelig valg.

Det er heller ingen som snakker om de flere hundre andre tilstander og syndrom barn kan bli født med – som man ikke kan se på denne prøven. Mange tilstander har ikke kromosomavvik som årsak, men er genetisk betinget. Ofte vet man ikke dette før det allerede er født ett barn i familien med en slik feil. Da vil man få tilbud om genetisk veiledning og testing før man eventuelt får neste barn. Ved atter andre tilstander vet man ikke hvor «feilen» eller årsaken ligger. Noen tilstander følger gutter og noen jenter, noen kan arves fra mor eller far sin familie, eller at både mor og far er friske bærere av den samme genfeilen. Der hvor barnet da får den samme feilen fra begge foreldre, vil dette kunne resultere i en tilstand/syndrom. Det finnes utallige «kombinasjoner» og selvsagt burde et rikt og oppegående samfunn som vårt, uansett hvordan du er skrudd sammen, ha plass til alle.

Heldigvis er naturen viselig innrettet, vi elsker barna våre uansett, men mange gravide blir nok i situasjonen der de får vite at de bærer et barn med Downs, informert om hvor vanskelig og tøft livet kan bli med dette barnet, og tvile på om de vil greie det. Å fjerne et foster du egentlig ønsker å bære fram, fordi det har Downs, å leve med den avgjørelsen, er også en stor psykisk belastning for resten av livet. Den snakker heller ingen om.

Skal, skal ikke? Å fjerne eller velge et barn, er det mest gjennomgripende valget du som kvinne og par kan stå i, for avgjørelsen – enten man velger barnet eller ikke, kan aldri gjøres om igjen når den først er tatt.

Ofte er det dessverre slik at utenforstående personer, som ikke selv har barn med funksjonsnedsettelser eller utviklingshemming, mener de vet best hvordan livet til barn som er satt sammen litt annerledes, bør leves og hva det er verd. Ikke hør på dem. Ta egne valg, uansett, ikke andres – og om dere velger barnet; stol på at dere greier det! Det vil åpne dører inn til en ny berikende verden dere aldri ville blitt kjent med på noen annen måte.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags