Utøya-overlevende holdt foredrag. Eleven spurte: - Det var en speiderleir, var det ikke?

22.JULI-TRAGEDIEN: Over  500 unge mennesker deltok på AUF sin ungdomsleir på Utøya. Sekstini mennesker  ble drept og 66 skadet, mange av dem for livet,

22.JULI-TRAGEDIEN: Over 500 unge mennesker deltok på AUF sin ungdomsleir på Utøya. Sekstini mennesker ble drept og 66 skadet, mange av dem for livet,

Artikkelen er over 2 år gammel

Jeg mener en Eina-mann og 30.000 nordmenn mener vel, men tar feil når de bekjemper 22.juli-filmen.

DEL

Meninger 

"Nei til film om Anders Behring Breivik, heter underskriftkampanjen til Eina-mannen Vegard Løkken.

Kampanjen har fått over 22.000 underskrifter. På Facebook er den delt 30.000 ganger.

- Nå har vi brukt mangfoldige skattekroner på den tosken. Det er alt for tidlig å lage film om ham. Det er fortsatt mange ferske sår. Dette vil gå hardt utover dem som var involvert og de som stod rundt, sier Løkken til VG.

Vegard har fått 22.388 til å si nei til Utøya-film

Til OA sier Eina-mannen, som er en aktiv politiker i Vestre Toten Frp,  at det er medfølelsen med de pårørende som er årsaken til hans engasjement mot det store filmprosjektet som har fått bred omtale i mediene.

Mange likesinnede har uttrykt det samme. De tenker på de etterlatte, de overlevende og deres pårørende.

Lederen for støttegruppen til ofrene, Lisbeth Røyneland, har sagt at gruppen innser at filmene om terroranslaget vil komme.  Hun har sagt at gruppen for de berørte derfor vil lytte til seriøse filmskapere som ønsker å gå inn i materien rundt masse-drapene.

Det er en av verdens fremste dokumentarister, filmregissøren Paul Greengrass, som lager filmen, en film som Netflix har kjøpt rettighetene til og som har en prislapp på 170 millioner kroner. Filmen lages i samarbeid med Åsne Seierstad. Lillehammer-journalisten gjorde dypt inntrykk på filmskaperen med boken «En av oss», av New York Times bedømt som et dokumentarisk og journalistisk mesterverk.  Den handler ikke bare om Breivik. Den handler om gjerningsmannen, ofrene, deres familier - og det norske samfunnet.

Greengrass har også vært i Norge. Det samme har representanter for prosjektet. De har møtt berørte og lederne i den nasjonale støttegruppen  etter 22. juli-hendelsene i 2011. De har også orientert dem om manus og fremdrift.  Vi synes dette tyder på at filmmakeren har kompetansen, forstår alvoret og har vurdert hva han har begitt seg ut på.   Vi kan ikke idag vite om resultatet blir bra. Men han er kjent som en respektert og seriøs regissør, noe også Erik Poppe er. Den norske filmregissøren som laget filmen om Kong Haakon vil også lage film om 22.juli-tragedien.

Jeg har valgt å tolke Vegard Løkkens engasjement som et positvt og ærlig uttrykk for medmenneskelighet og uro for hva massakren har kostet oss som land og samfunn.   Men vi er av en annen oppfatning. Det vil komme flere filmer, bøker og kunstverk om 22.juli 2011 i årene fremover. Jeg mener de kan være viktige.  De vil i sum kunne bidra positivt til at vi  reelt kan diskutere tragedien og lære av historien.  Det siste er det aller viktigste.  Nå er det gått seks år. Tiden er absolutt moden for å snakke om annet enn rosetog og hvor vi var den dagen da etterkrigs-Norge mistet uskylden.

Jeg  er blant dem som mener at vi som nasjon etterhvert har utviklet en tilnærmet berøringsangst i forhold til 22. juli 2011. Vi ser det i den politiske debatten, i oppgjøret om hva Breivik sprang ut i fra, i striden om minnesmerkene, i diskusjonene om hvordan 22. juli 2011 skal tas inn i lærebøkene,  i skoleverket. Selv i forbindelse med Grunnlovsjubileet måtte 22. juli-tragedien, det største politiske attentatet på nasjonen siden krigen,  skyves i bakgrunnen av regjeringspartiene.

Anders Behring Breivik har kostet oss milliard-beløp.  Men mon tro om ikke prisen kunne blitt langt høyere om ikke rettsstaten hadde fungert som den gjorde, om vi ikke hadde fått rettsoppgjøret vi fikk, om ikke Behring Breivik hadde blitt behandlet som han blir.  Også den historien bør nå fortelles. På samme måte  som vi må fortelle historien om hva Behring Breivik gjorde, hva som drev ham, hva han sprang ut i fra.

Vi lever i en tid med voksende radikalisme og ekstremisme. Vi lever i et samunn hvor velstand og demokrati  av enkelte tas for gitt, der misnøye og populisme får vokse som ugress   Vi lever med netthets, med falske fakta og giftig propaganda. Nettopp derfor er tiden inne for å ønske seriøse film-, kunst- og litteraturprosjekter velkommen. Nettopp derfor skal vi ikke vente lenger. I 22.juli-katastrofen har vi fått en dyrkjøpt mulighet, en ball på straffemerket. Den sjansen bør vi ta. Mens vi har den.

Hvordan kan jeg være så skråsikker på at det ikke er for tidlig?

Like lite som Eina-mannen med underskriftsaksjonen kan jeg snakke på vegne av alle berørte etter 22. jui 2011.  Men jeg kan snakke på vegne av meg selv. Og min famlie.  For vi tilhører denne gruppen. De berørte.  Og jeg har en historie fra vår familie å dele.  For da min datter holdt foredrag på en skole med 16-åringer om hvordan hun ble beskutt der ute på øya,  strakk en interessert elev hånden i været og spurte:

-  Det var en speiderleir du var med på, var det ikke?

Vi ventet ikke med å fortelle historiene etter krigen. Vi delte dem. Vi tok dem videre til de neste generasjonene. Vi gjorde det for å ta lærdom av dem. For at vi ikke skulle glemme.

Slik er det også nå.

Artikkeltags