I 1994 ble den siste folkeavstemningen om norsk medlemskap i avholdt. Tilhengerne løftet fram hensynet til næringsutvikling, fredsarbeid, solidaritet med fattige land og muligheten for å påvirke utviklingen i Europa. Partiene Høyre og Arbeiderpartiet, NHO og storkapitalen samt de største mediene var sterke aktører på Ja-siden. Desto mer overraskende var det for mange at Nei-siden vant avstemningen med 52,2 prosent mot 47,8 prosent. Valgdeltakelsen var på hele 89 prosent.

Nei-siden så for seg at norsk sjølråderett ville gå tapt i stor grad ved norsk medlemskap. Videre var det en berettiget motstand mot EUs ideologiske grunnlag, det vil si markedsliberalismen, som kort kan beskrives som kapitalkreftenes og den sterkestes rett. Det må også tilføyes at mange ikke likte tanken på at EU skulle utvikle seg militært. Og det enorme byråkratiet i EU var velkjent.

Men fra samme år fikk vi EØS-avtalen, som er et sklibrett inn i EU. Denne avtalen har påført oss 13.000 nye lover og direktiver fra EU. Mange av lovene og direktivene er ukompliserte. Men i arbeidslivet har vi sett mange eksempler på sosial dumping og omgåelse av tariff-bestemmelsene som følge av fri flyt av arbeidskraft og direktiver som legger opp til dette. Arbeidsfolk blir stilt opp mot hverandre og må konkurrere om arbeidsplassene til lavest mulig lønn. I 2016 måtte Høyesterett slå fast at EØS-avtalen har forrang foran norske tariffavtaler, norsk lov og internasjonale konvensjoner. Dette i henhold til EØS-avtalens paragraf 1 og 2. Kabotasjedirektivet har medført kriminalitet, konkurs for mange norske lastebileiere og stygge ulykker på veiene.

Kommuner og fylkeskommuner er etter bestemmelser i EØS-avtalen i 2006 underlagt et veldig strengt regime når det gjelder anskaffelser av varer og tjenester, kollektivtransport og oppsett av bygg. Det offentlige har lite spillerom utover det å vedta det billigste anbudet. Distriktspolitiske hensyn og kvalitet skal eksempelvis ikke spille noen rolle.

I 2018 ga Stortingsflertallet tilsynsmyndigheten over norske banker, forsikringsselskap og pensjonsfondet til EU via ESA (EUs overvåkingsorgan). Vi mistet dermed sjølråderetten over en viktig del av norsk samfunnsliv. Det samme når det gjelder Stortingsflertallets tilslutning til Den europeiske energiunionen i 2018 der billig strøm til husholdninger og kraftkrevende industri er blitt skikkelig skadelidende på grunn av ACER, som er bygget inn i EØS-avtalen. Her skal våre strømpriser harmoniseres med strømprisene i Europa. Og vi ser alle hvilken vei dette går. Dette snakkes det på hver eneste arbeidsplass, i hver eneste komme og ved hvert eneste middagsbord nå om dagene.

Via EUs Jernbanepakke 4 har vi åpnet for ytterligere privatisering og konkurranseutsetting av jernbanen. NSB tilhørte fellesskapet. Nå vil jernbanedriften tjene investorer og aksjeeiere og gir millionlønninger til flere direktører. Utenlandske selskaper tjener stort, og passasjerer og ansatte må betale prisen.

Det er også grunn til å stille spørsmål ved EUs militære opprustning. Norge, som ikke er medlem av EU, har i 2019 bidratt med 6,5 millioner kroner inn i EUs forsvarsrettede forskning. Norges engasjement kan faktisk på sikt innebære at EU kan beordre norske soldater ut i militære operasjoner – uten at Stortinget har noe de skulle ha sagt. Norge har gitt militær bistand til Ukraina i samråd med NATO, uavhengig av EU – og denne uavhengigheten bør opprettholdes.

EU var ment å skulle være et økonomisk lokomotiv. Men i Europa er det massearbeidsløshet og reduksjon av lønninger, pensjoner og velferdsgoder.

Vi ønsker å gjeninnføre vår gamle handelsavtalen med EU av 1972. Den må imidlertid moderniseres ut fra at nye varer og ny teknologi er kommet på markedet og fordi EU er utvidet med flere land siden 1994.

Gjennom EØS-avtalen har EU-reglene fortrinn over norsk lov. I EU-domstolens praksis er også medlemslandenes grunnlover underordnet EU-retten. En meningsmåling i forbindelse med Grunnlovsjubileet viste at det i befolkningen er et overveldende flertall mot at EU-regler skal stå over den norske Grunnloven.

Etter vår mening, er det ikke til å forstå at Stortinget på denne måten har gitt fra seg den styringsretten som de har fått av den norske befolkningen.