Det har gått ti år siden en enkeltperson sprengte et regjeringsbygg i Oslo, der åtte personer ble drept, før han dro til Utøya og drepte 69 personer på politisk sommerleir, de flest av dem ungdommer. Til sammen 77 personer ble drept denne julidagen, og flere ble skadet. Flere tusen mennesker ble direkte berørt av massakren på Utøya og det politiske attentatet i Oslo. Mange har fått livsvarige skader, både fysisk og psykisk, etter terroristens meningsløse ugjerninger.

Jeg er ingen psykolog, men jeg har forstått det slik at når vi mennesker blir utsatt for større påkjenninger enn vi er i stand til å ta inn over oss der og da, deler vi inntrykkene opp i porsjoner og bearbeider dem, litt etter litt. Når inntrykkene blir for sterke, må vi ta tida til hjelp, ellers blir det for mye for oss. Historiene og bildene som ble formidlet til oss sommeren 2011 var så sterke og grufulle at de nesten ikke var til å holde ut. Året etter var det rettssak, og alle detaljene ble gått grundig gjennom av et profesjonelt, norsk rettsapparat. Massemorderen hadde drept 77 personer, og han skulle stå til ansvar for hvert eneste drap han hadde begått.

Jeg tror jeg gjorde som mange andre i denne første tida – jeg søkte informasjon om fakta, årsakssammenhenger og mulige forklaringer på hvordan dette kunne skje. Hvorfor var det ingen som oppdaget og fikk stoppet Breivik før han begikk disse forbrytelsene? Var han tilregnelig? Hadde han operert alene, eller hadde han hatt hjelp? Og ikke minst – hvilke muligheter har en moderne rettsstat til å bure en slik person inne for alltid?

I forkant av årets minnemarkering har vi fått bildene tett på oss igjen. Vi har hørt om traumene som fortsatt preger noen av dem som overlevde, på en slik måte at de ikke kan leve fritt. Vi har hørt om foreldre som daglig tenker på barna som ikke fikk bli voksne. Hva ville de ha jobbet med i dag? Hvor ville de ha bodd, og hvordan ville de ha sett ut nå? Noen av dem som overlevde, driver fortsatt med politikk og er i dag både stortingsrepresentanter og ordførere. Ære være dem for det! Terroristen klarte ikke å kneble en hel generasjon av AP-politikere, selv om partiet naturlig nok ble svekket av å bli rammet så hardt.

Det har ikke vært lett å finne veien videre, verken for nasjonen eller partiet som massemorderen ønsket å ramme. Det var viktig å gi 22. juli-terroristen den samme behandlingen i rettsapparatet som andre kriminelle får i Norge. Hvis vi setter demokratiske lover og rettigheter til side, risikerer vi å synke ned på et nivå som ikke er vårt samfunn verdig. Derfor stemte Arbeiderpartiet og flere andre partier i 2018 imot å ta statsborgerskapet fra nordmenn som var mistenkt for å ha deltatt i terror og krigshandlinger i utlandet, uten at de hadde fått prøvd saken sin i rettsapparatet. Dette fikk daværende justisminister, Sylvi Listhaug (FrP), til å legge ut en spydig kommentar på sin Facebook-side, om at Arbeiderpartiet mente at terroristers rettigheter var viktigere enn nasjonens sikkerhet. Det eneste partiet i Norge som har vært direkte mål for en terrorhandling, skulle få en slik beskyldning slengt mot seg – av en justisminister? At det i tillegg kom fra en minister i partiet der 22. juli-terroristen selv hadde vært aktiv i flere år, må ha vært ekstremt opprørende for alle som ble berørt av terrorhandlingene i 2011.

Uavhengig av partitilhørighet, måtte vi kanskje ha 10 år på å ta inn over oss ondskapen, lidelsen, galskapen og sjokket over at en slik forbrytelse kunne skje i et åpent, demokratisk samfunn som vårt. Tida er inne for å se på hva som har skjedd siden 2011. Hva ble konsekvensene av terrorhandlingen, og hva har vi gjort for å hindre at hatet får vokse fritt og gjøre mer skade? Høyre-ekstremismen lever i verste velgående. Det har vi sett utallige eksempler på. Kommentarfeltene på nettet har flommet over av hatefulle ytringer, også rettet mot AUF-ere som overlevde massakren på Utøya. I 2019 skjedde et nytt høyreekstremistisk angrep i Norge. Philip Manshaus drepte sin utenlandsk-adopterte stesøster, før han prøvde å drepe flere mennesker i en moské i Bærum. Nylig ble 22. juli-terroristen hyllet av ukjente personer som tagget på en statue av Benjamin Hermansen, 15-åringen som ble drept fordi han ikke var etnisk norsk. Det er så visst ingen grunn til å glemme 22. juli 2011, og vi kan rett og slett ikke tie, når vi møter på rasisme, intoleranse og hat mot andre som ikke mener det samme som en selv.