Kapp til Kapp betyr rett og slett Nordkapp til Kapp det gode håp, sørspisse av Afrika. Men hvorfor sykle en slik strekning?

Jo, det skjedde en litt grå regnværsdag. Vi var to ferske Blindernstudenter som satt i kantina på Samfunnsvitenskapelig fakultet og skravla. Jeg var nettopp kommet tilbake fra et halvt år i Zimbabwe. Øyvind Hardberg var nylig ferdig i militæret. Allerede da bestemte vi oss for å sykle fra Nordkapp til Kapp det Gode Håp. Avreisen bestemte vi til august 2009.

Utviklingsstudenter

Trolig blir det tre unge menn av 1986-årgangen som legger ut på den halvannet år lange turen. Jørn Pedersen har sammen med de to andre nylig tatt sin bachelorgrad i utviklingsstudiet ved Blindern. Og reiseruta er valgt slik at de skal kunne se med egne øyne hvordan forholdene er i noen av verdens fattigste land og utsatte områder.

Derfor har de samtidig med reisen satt i gang en innsamlings for UNICEF. Turen skal dokumenteres underveis både på egne nettsider og kanskje seinere i en TV-dokumentar.

Telt og kokeapparat

Det er ikke noe luksusliv de tre skal leve det neste året. Telt, sovepose og kokeapparat blir følgesvennene deres.

Reiseruta går fra Nordkapp, gjennom Finland og videre over St. Petersburg og Russland. Derfra sykler de trolig videre gjennom de sørlige delene av det gamle Sovjet til Iran. Om de videre bruker Irak eller velger veien sørover, har de ikke bestemt ennå. Men turen ned i Afrika vil i stor grad gå langs kysten.

Sikkerheten

En slik reise er ikke uten farer. Men Andreas Doppelmayr føler ikke at det er en direkte farlig reise han gir seg ut på.

Jeg har vært en de ute i verden. Vi skygger unna de mest urolige områdene. Og min erfaring er at det ikke er så farlig i utsatte områder som media vil ha det til. Det gjelder å ta sine forholdsregler, sier Doppelmayr.

Seinere i livet ønsker de fleste utviklingsstudenter å jobbe med sine fagfelt. Og de tre guttene som snart legger i vei mor sør, tror nettopp at slike turer er god ballast dersom de skal jobbe for en utviklingsorganisasjon i framtida.

Once in a lifetime.

En slik tur får de bare en gang i livet. Så mens familie og kjærester mer eller mindre frivillig må vente hjemme, får de tre guttene sitt livs eventyr.

Det kommer til å koste mye slit og krefter. Noen forsøk på å spise seg opp før turen, er ifølge Doppelmayr ikke så vellykkede.

Vi er helt sikkert både slitne og tynne nå vi kommer fram. Men det er verdt det. Helt sikkert, sier 23-åringen, som vokste opp i Volbu i Øystre Slidre.