På Midtre Olimb i Jevnaker har Bronsebukkene gjennom flere år fortalt historien om 11-årige Ragna og hennes historiske funn av to bronsebukker på Grindvoll i 1923. Vi har fulgt Ragnas plutselige møte med bronsealderfolket på Leikvin der høvdingen Nera kjemper for å sikre sin stammes framtid. Et frodig og dels skremmende persongalleri med interne konflikter og ytre fiender har med sterke visuelle effekter festet det historiske spillet i ryggmargen på mange tilskuere.

I samarbeid med forfatterkvartetten Kristin Brenli, Anne Kathrine Brodtkorb, Kirsten Jåvold Hagen og Marit Sverresson har regissør Arnulf Haga foretatt mindre endringer og justeringer av spillet hvert år. Sentrale enkeltroller har dessuten skiftet karakter ved blant annet å trekke inn eksterne, profesjonelle skuespillere.

Nye regigrep

Men med årets forestilling har Bronsebukkene gjennomgått en fornyelse som langt på vei får stykket til å framstå i en helt ny utgave. Spillet har gjennomgått betydelige regimessige endringer, og er tilført nye elementer både scenisk og musikalsk som løfter det opp i en høyere divisjon.

Allerede i åpningen og Ragnas møte med Leikvin-folket aner vi de nye regimessige grepene. Enkeltscener uten direkte betydning for den dramaturgiske framdriften i spillet, er strammet inn til et minimum, eller helt fjernet. Enkelte karakterer er tonet ned, mens andre er gitt nye dimensjoner. Dermed har de mange ulike konfliktene og motsetningene som utspiller seg i stammesamfunnet fått større plass og betydelig mer dramatisk kraft.

Som tilskuere rives vi med i sjamanens fortvilte kamp for sin makt, motsetningene i stammefolket mellom gammel og ny tid, hatefullt brødreoppgjør og ekte, ung kjærlighetslengsel. Det hele er rammet inn av Espen Aslaksens bunnsolide orkester som med suggererende kraft blant annet med monoton grunntone og paukeslag bidrar illevarslende til å gi spillet autentisitet til en ukjent fortid. Koreografien i Cynthia Kais regi er også ryddigere og tydeligere enn vi kan huske å ha sett noen gang.

Nye dimensjoner

Denne gangen har regissør Arnulf Haga også trukket inn familiære krefter. Det har utvilsomt gitt spillet nye dimensjoner, det må innrømmes. Paul Otto Hagas framstilling av sjamanen er kort og godt glitrende. Han erobrer scenebildet fra første øyeblikk, og synes å løfte hele ensemblet etter håret til nye, uante prestasjoner. Uhyggelig i sin gjennomførte maskering og med en stemmebruk som leder tankene til steder og tider vi bare har vage forestillinger om. Lavrans Haga er ikke mindre kraftfull i sin enkle, men sterke framstilling av Syr.

Men først og sist er det folket på Leikvin som utgjør basis i spillet. Og stykket har gjennom årene utvilsomt festet seg godt hos de mer og mindre faste, sentrale aktørene. Kirsten Jåvold Hagen er mer enn noen gang trygg og myndig som høvding Nera. I en regi­messig genistrek der hun helt enkelt sitter ensom og forlatt på boplassen, får hun oss derfor også til å leve helt med i hennes smertelige og hjelpeløse sorg over tapet av sønnene.

Mange aktører

Harald Andre Torp er som alltid en sikker og troverdig Torv. Marianne Strømmen likeså som Tyr i en ny og utvidet karakter. Marit Sverresson i rollen som Volven framtrer enda tydeligere og nærværende. Mens Ole Andre Torp er bare herlig i rollen som den jordnære Bjørn med sin Xantippe-kaklende kone i Kirsten Friborgs skikkelse. Kristoffer Grua Pedersen og Synniva Sverresson er Gorm og Sol som kjemper sterkt og troverdig for sin unge kjærlighet. Og Ella Kalvsjøhagen som Ragna er bare skjønn. Selvsagt burde alle de mer enn åtti aktørene vært nevnt. Samtlige bidrar til å løfte spillet flere alen i den nylagte regien.

La det da også være nevnt at på generalprøven, som denne omtalen er basert på, virket fellessangene, med unntak av Leik på Leikvin, noe diffus og tam. Noe som kan skyldes problemer med lyden som for øvrig fungerte utmerket.

Sterk sluttscene

Vi kan ikke avrunde denne omtalen uten å nevne sluttscenen. Den er kort og godt lammende sterk og gir assosiasjoner til tv- bilder vi dessverre altfor ofte kan se fra dagens nådeløse virkelighet. Men se så, midt oppe i den bunnløse fortvilelsen, fødes det bokstavelig talt et nytt håp som peker framover, både for Leikvin-stammen, og kanskje også for moderne mennesker av i dag. Et nydelig regissert bilde, i alle sin groteske gru.

Så kanskje du tenker å droppe årets forestilling fordi du har sett Bronsebukkene før? Denne gangen tar du positivt feil. Bare så det er nevnt.