Fjerde trinn ved Grua skole satt som tente lys i ringen da samisk musikk rant ut av Den kulturelle skolesekken og dundret gjennom klasserommet. Mikkel Gaup grep luftgitaren og begynte å rocke. Frimodige gutter i niårsalderen heiv seg med.

- Er det joikn roll, spurte en av luftgitaraspirantene.

- Det er heavyjoik, svarte Mikkel med et lurt glimt i øyet før han annonserte jentemusikk: Partyjoik med vakre videobilder over storskjermen. Litt nølende ble det liv i bein og armer til jentene også.

Filmjoik og samenes språk

Det toppet seg med partyjoiken. Det ble vill fest midt i klasserommet. Kontakten mellom Gaup og alle ungene var oppnådd. Det var på tide å få ned pulsen.

- Har dere hørt om filmen Kautokeino-opprøret? spurte Gaup.

Ja, det var det noen som hadde. Og de mente at Mikkel hadde en rolle der. Jo, det stemte det. Filmhelten penset over på Mari Boine Persen og musikken i filmen. Han satte på en video med Boine Persen og klipp fra filmen. Elevene lyttet. Bein og armer holdt seg innenfor stolterritoriet.

- Hvorfor var det ikke lov å joike i gamle dager? spurte en av guttene.

Gaup forklarte om fornorskning og samenes kamp om å bevare sin egen kultur og språk. Og om personlig joik. En joik barna får ved fødselen og som endrer seg når de blir konfirmert og blir voksne. Den forteller noe om hva slags menneske den personen er som har akkurat den joiken.

- Liker du den personlige joiken til et menneske, da er det stor sannsynlighet for at du også liker det mennesket, sa Gaup.

Joikeinstruksjon

- Ska du joik må du stå godt, ha knytt skoan skikkelig og være klar for å gje alt, instruerte Gaup.

Han ba elevene puste inn gjennom nesa og ut gjennom munnen, legge på vokallyd og holde tonene. Han fikk dem til å tromme på hverandres bryst, rygg og rumpe. Rytmen framkalte lydvariasjoner.

Nå er stemmen varm og vi kan begynne, sa Gaup. Gjennom åtte trinn lyttet og repeterte elevene seg gjennom en joik de kunne ta med seg ut, hjem, ha inne i seg.

Elevene hadde forberedt spørsmål om samer og samisk kultur. Gaup svarte på spørsmål om reinsslakting, kofter og skaller, hvorfor samene bor i nord, om bruk av reinskinn og hvorfor de bor i lavvo. Etter en intens spørreøkt var det en gutt som rekte opp hånda.

- Kan vi ta den joiken en gang til, så vi husker den? Og det kunne de. Alle samlet seg i ring om Mikkel, noen fant fram mobilen og satte den på opptak. Og så fylte åtte-niåringene klasserommet med urtoner.