Morten Borgersen er instruktør, skuespiller og nå også forfatter. I romandebuten har han latt seg inspirere av sin fars bakgrunn og historie. Det er blitt en far/sønn-historie med to parallelle handlinger.

Da faren døde fant Borgersen papirer som viste at faren, Martin, hadde vært medlem av Nasjonal Samling under krigen. Faren ble straffet for dette forholdet etter krigen. Borgersen har bygget boka på de fakta han ble kjent med ved å lese papirene etter faren. I tillegg har han diktet inn følelser, stemninger og hendelser.

Det er blitt en nydelig liten bok som griper en rundt hjerterøttene. Den handler om en person som ikke ser helt klart realitetene i samfunnet. Han vil ingen noe vondt. Det er kun for å få et arbeid at han melder seg inn i Nasjonal Samling. Det virker ikke som om han helt skjønner at han burde tatt et annet valg, gjort hva som helst annet. Han liker tysk kultur og historie, men er bestemt ingen nazist. Hovedpersonen får et presteembete i Vestre Toten, men arbeidet blir hele tiden sabotert.

Privat opplever han flere tragiske hendelser. Som ung forårsaker Borgersens far en brann på kjøkkenet. Ei av søstrene blir så forbrent at hun dør av skadene. Dette blir vanskelig å overkomme for Martin. Han føler en uendelig skyld, samt at han nærmest blir utstøtt av resten av familien. Det er muligens derfor han blir opptatt av teologien og begynner å studere teologi. Han håper å kunne sone på denne måten. Under krigen omkommer en yngre bror under bombing i Oslo. Han var nygift og har ei lita datter. Martin føler at han må ta seg av brorens kone og datter. Da han blir utnevnt til prest, kommer brorens kone til Toten som hans husholderske. Etter krigen gifter de seg.

Hendelsene under krigen gjorde nok at forfatterens far ble en fjern person og deres forhold ble vanskelig. Alt ble fortiet, også av moren. Familien hadde liten omgang med andre, de holdt seg for seg selv. Ting falt kanskje på plass for Borgersen da farens store hemmeligheten ble avslørt. Som nevnt er det to parallelle handlinger her. Den andre handler om forfatteren selv, hans følelser og tanker i forbindelse med oppdagelsen av den gule mappen med papirer.

Jeg synes Borgersen takler bra overgangen fra handling til handling. Språket er enkelt og klart, nærmest poetisk og stemningsfullt. Han dikter inn en homofil side ved faren. Det gir en interessant dimensjon til boka.

Det finnes nok fortsatt mange ufortalte historier fra krigens dager. Borgersen er heldig som har klart å skrive sin på en så ærlig måte.