Veronika er 12 år, og hun skal flytte enda en gang fordi mammaen hennes enten har fått ny kjæreste eller ny jobb. Det har blitt mange flyttinger, og Veronika må finne nye venner på nye skoler litt for ofte. Hun har rødt, strittende hår, er tøff i kjeften og sier gjerne «Det raker deg ikke» første dag på ny skole. Ikke så greit å komme inn i gjengen da.

Ideen er god, men en god ide er ikke nok for at det skal bli en bra fortelling. Min ti år gamle datter synes ikke boka fenger, det er litt for lite action og for lite dialog. Det blir mest beskrivende setninger om hva Veronika tenker og gjør. «Språket blir for forsiktig, det skjer ingenting» synes hun.

Temaet er viktig, hvordan er det for barn å komme til en ny klasse, i en begynnende pubertet der en prøver å være modig og tøff samtidig som en prøver å finne ut av hvem en er. Og hvordan er det å måtte flytte når en nettopp endelig har fått en ny venninne i den gamle klassen, og nettopp har funnet ut hvem som er favorittlæreren på skolen? Klart det er vanskelig, men 36 år gamle Rebecca Bach-Lauritsens bok er ikke engasjerende nok eller nær nok til at det fenger. Den blir mer beskrivende og betraktende utenifra, og gjør ikke leseren ordentlig kjent med hovedpersonen. Det er jeg som er Veronika kunne vært begynnelsen på en viktig og god ungdomsbok, nå blir det mest med forsøket. Men illustrasjonene av Stian Hole er virkelig gode og løfter boka.