Denne boka handler om det spennende temaet innvandring og hvor lang tid det tar å tilpasse seg et fremmed land, en ny kultur og en ny måte å tenke på. Dinaw Mengestu ble født i Etiopia og kom til USA som to-åring. Boka er inspirert av foreldrenes og egne erfaringer som fremmedkulturelle fra 1970-tallet til i dag.

Hovedpersonen Jonas prøver å finne ut hvorfor han ble som han ble. Han jobber som lærer på high school og underviser i engelsk litteratur, men første del av boka handler om da han jobbet ved et kontor som prøvde å hjelpe asylsøkere. Samboeren Angela er advokat, men det er ingen luksus-tilværelse. De to sliter økonomisk, og de sliter med forholdet. De har ikke noe å si hverandre, glir fra hverandre og Jonas reiser alene av gårde for å kjøre samme vei som foreldrene gjorde for 30 år siden, i et forsøk på å søke sine (manglende) røtter.

Problemet til denne boka er at den ikke griper leseren, til det blir historien for likegyldig. Ordene flyter av sted, men historien er uten nerve, karakterene blir fjerne. Drama er det nok av, faren slo moren hele oppveksten, og moren var distansert og klarte ikke gi Jonas kjærlighet. Den stadige lengselen etter hjemlandet gjør at foreldrene mister kontakten med seg selv, og også Jonas blir rotløs. Men, selv da Jonas forteller om hvordan moren lot være å følge ham inn på skolen første skoledag, blir jeg ikke grepet.

Temaet er interessant og viktig, og på ett vis klarer Dinaw Mengestu å beskrive hvordan innvandrere kan komme til å slite i tiår etter at de har flyktet til et nytt land. Men det blir ikke dramatisk eller gripende nok.