Ford Ka, Toyota Aygo, i enda større grad IQ og nå Suzuki Alto, for å ta noen typiske mini- og mikrobiler. Små, nesten puslete motorer men også lav vekt og lite stål, gir en slags tilnærmet «gocart-følelse». 67 hester, tre sylindre og én liters motorvolum i Suzuki Alto er mer enn nok til å føle sportslighet i denne lille skapningen.

Anstendig kvalitet

Men en sånn bil som dette må man ta for det den er: Fabrikantens ytterste forsøk på å skape en ikke bare minst mulig men også billigst mulig bil, men likevel med anstendige kvaliteter kjøre-, komfort- og utstyrsmessig.

Her skal du ikke lete etter navigasjon, xenonlys eller andre spissfindige tekniske løsninger.

Suzuki har likevel fått bygd inn både for eksempel ESP og et anseelig antall kollisjonsputer i den nye Alto'en, så på sikkerhetssiden er den helt patent. Importøren har også fått til en god standardpakke for Norge. GLX-modellen, inklusive for eksempel lettmetallfelger, tåkelys, radio/CD og metallic, er den eneste varianten som selges her. Og det skjer for beskjedne 156.300 kroner, levert fra forhandler.

Ingen mikro-Swift

Alto holder egentlig en god småbilstil, uten så mye mini- eller mikropreg. Men bilens lengde stopper på nøyaktig 3,50 meter, så den er en halvmeter kortere enn mange av bilene i den «vanlige» småbilklassen. Suzukis egen Swift er imidlertid ikke lengre enn 3,70.

Suzuki Alto er likevel ingen mikro-Swift. Den utgjør nemlig et brudd med Suzukis ellers rådende Norges-filosofi om å være et rent 4WD-merke. Den filosofien følges helt fra største SUV via alle mellomklassemodellene ned til og med småbilen Swift, men altså ikke på Alto. Den kommer bare med forhjulstrekk. I likhet med flere av de for oss kjente Suzuki-modellene på andre markeder.

På en del områder merker du at tingene her er gjort litt spesielt enkelt. Interiør og betjening inneholder flere slike utpreget rimelige løsninger, men alt er likevel fint funksjonelt. Som manuell vippeåpning av sidevinduene i bakdørene (men elektrisk drevne, vanlige vinduer i fordørene), mekanisk spake-åpning innenfra av bakluke og tanklokk, åpent hanskerom uten lokk, manuell betjening av speilene med spaker innenfra, og fravær av konsoll bakover fra girspaken, bare håndbrekk i plastfundament fra gulvet.

Det eneste som virker direkte «billig» er ledningen til varmetrådene i bakruta som «henger og slenger».

Sjarmerende

Dashbordet er sjarmerende i lyse- og mørkegrå plast, med klassiske instrument- og betjeningsløsninger, og radiodel i metallutførelse. En rekke smårom og drikkeholdere står til disposisjon.

Bare ett element er hentet inn fra den typiske halv-retro mikrobilstilen, nemlig turteller i «bøtte» på en liten sokkel oppå dashbordet, litt til siden for de øvrige instrumentene, og sågar festet litt på skrå.

Dørpanelene er i samme farger og materialer som dashbordet. Setene er artig mønstrede, med en kledelig innfelt stripe i forsetene som matcher utvendig farge. De er helt kurante å sitte i, og gir en god kjørestilling. Oppovertrukne sidevinduer bak stjeler en del sikt.

Alto leveres i flere friske farger, som vår purpurrøde, eller «rose»-fargede, og en «ørkenbrun» med også en anelse fiolett (eller hva det er) i.

Den utvendige linjeføringen er absolutt vellykket, med ganske runde former i forkant, mer spisse kanter i bakdelen.

3-sylindret

Den 3-sylindrede motoren gjør en helt grei jobb, og er ikke spesielt støyende. På tomgang er den nærmest lydløs. Under kjøring har den en litt annen karakter enn motorer med flere sylindre, men siden det er en bensin, er den likevel langt å foretrekke fremfor de fleste små dieselmotorer. Det er egentlig bare sjarmerende med litt «symaskin-lyd» når du gir på. Litt hjulstøy hører du også, men slett ikke på noe nivå som er plagsomt.

Akselavstanden er på bare 2,36. Det setter naturligvis visse begrensninger for kjøreopplevelsen. Men kjøremessig er det mye som fungerer bra. Dempingen er absolutt patent, styringen ikke gæern, servoen helt grei, clutchen ytterst medgjørlig, og giringen er det heller ikke noe å si på. Bilen opptrer absolutt kurant på veien, dog med en noe omtrentlig hjulfølelse.

Markedet?

Bagasjeplassen bak baksetene får vi bare si er noe beskjeden. Men man kan ikke få alt i en minibil. En enkel hattehylle vippes opp og du har tilgang til dette lille bagasjerommet. Skal du ikke bruke baksetet, kan du imidlertid selvsagt slå ned setene, og da har du mer enn nok plass tilgjengelig. Beinplassen i baksetet er kanskje litt i grenseland, men grei nok for barn.

Biler mindre enn vanlig småbilklasse har til nå hatt begrenset gjennomslag i Norge. Volkswagen tar fortsatt ikke inn Lupo, Renault ikke Twingo og biler som Smart har bare i beskjeden grad slått til her. Suzuki har heller ikke i nevneverdig grad markedsført tidligere generasjoner Alto. Men vi ser at for eksempel Fiat gjør det bra med den gjenopplivede 500, så muligheten er der. Nybil til 150.000 kroner som Suzuki Alto ville man jo tro skulle ha et visst marked.