Hva i all verden fikk Mazda, en i hovedsak nøktern produsent av pene og praktiske familiebiler, til å finne på noe sånt som MPS? De har riktignok sin velkjente roadster MX-5 og sin forunderlige sportsbil RX-8, men likevel...

MPS'ene - supersportsutgavene av deres vanlige familiebiler - dukket første gang opp på forrige generasjon 6'er og 3'er, og er nå tilbake også på den nye generasjonen av kompaktkombien Mazda 3.

På 6-modellen må vi helst sammenligne med ekstremutgaver av statustyskere som Audis S-linje, BMWs M-modeller og AMG'ene til Mercedes. På 3'eren er den åpenbare målestokken og inspirasjonskilden Volkswagen Golf GTI, pluss de etter hvert tilsvarende modellene fra Ford og Opel, det vil si Focus ST og Astra OPC.

Dyrest og heftigst

Men nye Mazda 3 MPS er den «verste» av dem alle sammen. Den har nok ingen tiger på tanken, men en 2,3-liters turbomotor på hele 260 HK, og prisstarter på 630.000. Mens Astra OPC (utgående modell) stiller med 2,0-liter, 240 HK og startpris 550.000. Focus ST har 2,5-liters volum, 225 HK og startpris 500.000. Nye Golf GTI er faktisk den «mildeste» i hele verstingkobbelet med 2,0-liters motor på 210 HK og en etter forholdene hyggelig startpris på 450.000.

Mazda'en er altså klart dyrest, men har også høyest motoreffekt, og er dessuten standardoppsatt med alt mulig av utstyr.

Vi har kjørt den, og sier med en gang: Dette er gøy! Prisen er selvsagt så avskrekkende at den henviser en bil som dette til fantasien for de aller fleste med et snev av (snus)fornuft i seg, men du verden hva man går glipp av. For dette er noe av det artigste vi har kjørt på lenge.

Motor og bil løper lekende lett. Det går disiplinert og nøkternt for seg i småhastigheter og så lenge du ikke er for hard på gassen. Men begynner du å kjæle mer ettertrykkelig med pedalen, har bilen et voldsomt trykk, som kommer umiddelbart fra dens 260 turbobensinhester. Joda, femte- og sjettegiret er der, men det er ned i fjerde og tredje, for å ta ut «æks'en» på høye turtall, når turbotrykksmåleren går i topp, at MPS'en kommer til sin rett.

Den er stillegående. Motoren gjør ikke så mye av seg ved pådrag heller. Her er bare moderat godlyd - hvesingen, fresingen.

Hard på poten

Sammenligner du med en hundre prosent sportsbil, kunne den kanskje vært enda litt tightere, men veiholdningen er all i hovedsak glimrende, med stor stabilitet.

Servoen er ganske lett, og bidrar til det samme generelt lettkjørte preget som på enhver Mazda. Ellers er jo sports- og GTI-biler ofte ganske tunge i kjøreuttrykket.

Her er det tilfellet bare på én måte: Dempingen er ganske tung på labben, for ikke å si poten - ja tidvis over spisse ujevnheter er den helt på nippet til å slå. Men når du kjører bilen hardt, skjønner du at den må være såpass bastant for å ha den ekstra veikontakten.

I cockpiten har Mazda også virkelig satt opp et luksussportsmiljø. Dashbordet er uhyre stilig allerede på vanlig ny Mazda 3, med sin mykt skrånende fasong og store ovalformasjoner, og i MPS'en er førermiljøet ytterligere markant videreutviklet. Instrumentvisningene går i oransje som på en BMW, men samvirkende med en utførelse ellers i vekslende rødt og blått. Interiøret er både tøft og nydelig, med tigerstripete nei, -prikkete, får vi vel si, sort- og rødmønstret stoff i delskinn sportsseter, og med tilsvarende mønster på dekorplater og dørpaneler, samt matchende rød tråd i skinnratt og dørhåndtak. Enormt stilige belysningseffekter i kupeen krydrer opplevelsen og inntrykket, som det blålysende «Mazda 3» i dørtersklene og diodene i tak og dører som lager et dust blått lys mot konsoll og hendler i mørke.

Full fest

«MPS» står det i turtelleren. Her er masse rattbetjening, og selvsagt sportspedaler i aluminium. Jeg sitter bra, i greie seter, og i en ok kjørestilling. Giringen er kurant. Det er litt vanskelig å få stabil varme.

Navigasjonsskjermen plassert i en spalte langt frem og opp på dashbordet, føles litt liten og puslete, og blir litt vanskelig å se på, inklusive små tall for klokke og utetemperatur. Kjørecomputeren klarer jeg heller ikke å finne, men den skal være der et sted, heter det. Ellers fungerer betjeningen greit.

Plassen foran er fullt tilstrekkelig, mens det er nokså beskjeden beinplass i baksetet, men bra bagasjerom. Dette er jo «GTI-bilenes» force parallelt med sine sportslige kapasiteter; at de også er praktiske, her akkurat som en vanlig 3'er.

Utvendig har bilen i beste GTI-ånd en bare nokså diskret markering av at den er et råskinn: Et ekstra luftinntak på panseret, sideskjørt, litt spesiell grill med MPS-emblem, og stor bakrutespoiler. Mange vil nok ta den bare for en vanlig Mazda 3, men for kjennere er dette mer enn nok av små signaler.

Hvis noen skulle tro at en MPS bare har det i kjeften, er det feil. Stil og data lover fest, og denne bilen gir deg det - fullt på høyde med dens mer legendariske konkurrenter.