Mot Agila blir selv en Opel Corsa stor og fleksi-utgaven Meriva en kjempe. Vi skal altså ned under den vanlige småbilklassen, til minibilene - eller hva vi nå måtte kalle dem.

Her finner vi slike ting som to-seteren Smart Fortwo fra 133.000 kroner, den norske el-bilen Think City oppe på 200.000 kroner og den gjenoppståtte Fiat 500 fra 158.000 - alle biler med uomtvistelig appell på sine forskjellige premisser, men med klare begrensninger blant annet plassmessig.

Vi har imidlertid også de mer tradisjonelt småbilutseende fransk-japanske trillingene Citroen C1, Peugeot 107 og Toyota Aygo, alle med 1,0-liters motor på 68 HK og startpris under 130.000. Disse skal Ford matche med sin kommende, nye Ka.

Videre har vi de koreanske mikro-van¿ene Chevrolet Matiz, Hyundai Atos/i10 og Kia Picanto, med startpriser helt ned mot 120.000, og Fiats høybygde Panda fra 20.000 mer.

På papiret

Agila har klart mest til felles med denne siste grupperingen. Den måler bare 3,74 i lengden, mot Corsas 4,00 - men er innenfor sine beskjedne ytre mål så utbygget i alle retninger at den rommer en imponerende sum av 5-seters kupe og bagasjeplass. Vi kan altså godt betrakte den som en mikro-van eller mikro-flerbruksbil. Samtidig er den tøft og tiltrekkende formgitt, så den i høyeste grad også har appell som en pen, moderne, trendy bybil, slik den profileres som under slagordet «Flex in the city».

Det er med sine former den i størst grad distanserer seg fra den første Agila, som tvert imot var en rett ut sagt nokså uelegant skapning, der det ekspanderte innvendige rommet medførte iøyenfallende konsekvenser med hensyn til ytre fasong. Også nye Agila er, som den første, utviklet i samarbeid med Suzuki. Tvillingen av første generasjon het Wagon R - nå heter den Splash, men er så langt ikke tatt inn i Norge, da den ville være et brudd med Suzukis norske produktprofil som et rent firehjulstrekk-merke.

Nye Agila får du med en 3-sylindret 1,0-liters bensinmotor på 65 HK og en 4-sylindret 1,2-liter på 86 HK. Vi kjørte den kraftigste av dem, vel vitende om at vi da også tar farvel med de aller laveste prisnivåene, det vil si at vi beveger oss oppover fra 140 til litt over 160.000. Men det blir relativt tilsvarende for de av konkurrentene som også kan stille med litt større motor.

På 1,2-literen er også utstyrsnivået Enjoy standard. Det utgjør faktisk det meste av prisforskjellen. Den svært så strippede Advantage-varianten vil jeg vel si er lite aktuell i Norge. Med Enjoy-pakka følger både essensielle ting som ESP, fjernstyrt sentrallås og nedfellbart baksete, og nyttige og trivelige detaljer som kjørecomputer, integrert radio/CD/MP3-spiller og manuelt klimaanlegg med airconditioning.

I kupeen

Sammen med lekre, tøffe, interiørdetaljer dannes da en kupe med høyt nok nivå både design-, utstyrs- og komfortmessig til å fjerne følelsen av utpreget sparebil, og til å fungere som et trivelig og tidsmessig oppholdsrom for både fører og passasjerer. For også i interiøret har Opel dratt skikkelig til når det gjelder formgivningen. Her kommer det trendy, «urbane» preget man vil knytte til bilen, tydelig til uttrykk. Vi ser klare spor av inspirasjon fra andre trendsettende småbiler som Nissan Micra, nevnte Toyota Aygo og den gjenoppståtte Mini´en. Det vil si en pussig blanding av noe utpreget moderne med høy individualismefaktor og noe halvveis retro.

Dashbordet kjennetegnes av et stort rundt speedometer, utenpåsatt turteller-bøtte (bare Enjoy) og markant dekorinnramming av et integrert betjeningssenter og girspakplatå. Fargebruken er dristig, med oransje eller blått som gjennomgående kontrast til det tradisjonelle sorte, også i seter og dørpaneler. Setetrekkene har også et artig bokstavmønster, uten at jeg helt har grepet symbolikken her.

Praktiske smårom finner du overalt, og plassforholdene kan man absolutt ikke klage på i en bil av denne størrelsen. Selv beinplassen bak er fullt akseptabel og innstigningen lett gjennom store dører.

Nedfellbare bakseter med en spesiell bevegelsesbane sørger for et stort og flatt lasterom når du kan nøye deg med å kjøre 2-seter. Det finnes også et ekstra rom under varegulvet.

På veien

Du sitter såpass høyt at du lett får pedalene vel så mye under som foran deg, men jeg kommer likevel greit inn i en absolutt anstendig kjørestilling. Setene er gode, sikten meget bra og støynivået ubetydelig.

Man merker likevel forholdsvis tydelig at dette er en rimelig bil. Under min prøvekjøring i ned til 20 minusgrader savnet jeg varmeseter (kan fås som ekstrautstyr) og motortemperaturmåler, pluss lysautomatikk. En viss vibrerende flapring var å høre fra et sted under dashbordet.

Det blir mye høyde på liten flate, men nye Agila har likevel forholdsvis voksne kjøreegenskaper. Bare over enkelte typer av større ujevnheter blir den litt platt i håndteringen. Dempingen ellers er kurant nok, og giring og clutch svært medgjørlig.

Motoren, med såpass beskjeden effekt, drar selvsagt ikke all verden, men holder likevel greit i en bil med disse ambisjoner. Den har god fleksibilitet på girene, men ved avtagende gass synes jeg den kan bli litt hakkete i responsen. Styring og veiholdning verken skremmer eller imponerer. Dette er helt grei småbiloppførsel.

I sum

Kombinasjonen av enormt bra med plass til å være en mikrobil, og tøffe trendy linjer, er det som blir Agila´ens spesielle karakter i minibilsegmentet. Ingen av konkurrentene matcher dette på samme måte.

Og det er nettopp i dette spenningsfeltet mellom det nøkternt fornuftsmessige og noe alternativt grensende til det affekterte eller ekstravagante at man skaper veldig billige biler med stor appell.

Jeg synes Opel har klart det bra med de kompromisser og optimaliseringer som er bygd inn i nye Agila. Jeg er temmlig sikker på at den blir en hit i Sør-Europa og på andre markeder med sans og behov for noe smått og søtt på fire hjul. I Norge er dette markedet fortsatt begrenset, men ser man hva man faktisk får for prisen, vil Agila også være et aktuelt alternativ for mange som ellers ville vurdere en «vanlig» småbil i segmentet over.