Z1000 kom i 2003, og var også den gang en kraftfull såkalt streetfighter som skulle ta sin plass i det spesielle segmentet for avkledde R-sykler med høyt styre. Men først sju år etter har den miste japanske MC-produsenten fått virkelig dreis på modellen. I en klasse som har vært preget av kompromisser og ombygde versjoner, har Kawasaki endelig skapt en nakensykkel på de rette premissene.

Det betyr i mine øyne at den er designet og bygd opp som en ren nakensykkel, akkurat så kompakt, presis og kvass som en slik sykkel skal være. Utseendet er aggressivt som bare det, men samtidig elegant. Jeg vil tro at mange MC-designere hadde ønsket seg signaturen på denne.

Stålrør er ute

I grunnrisset er sjuåringen fra Kawasaki endelig utstyrt med aluminiumsramme. Den tidligere modellen hadde rør. Det er spart vekt her og der, og motorstyrken er økt betraktelig. 138 hester og 110 Nm på 7800 omdreininger er et ypperlig utgangspunkt for en nakensykkel. Kombinert med lav utveksling er den faktisk som skapt for norske forhold. Det i seg selv er en sjeldenhet på store motorsykler.

Fornuftig bruksområde

Nettopp dette med fartsvinden rett i fleisen, ingen kåper, en lettstyrt og kvikk sykkel er en forbilledlig oppskrift for vår type bruk. Fartsvinden blir fort så anstrengende at det ikke frister å ligge i for høy fart. Dessuten minner det oss om at vi ikke er udødelige. I fart oppleves det nærmest som å kjøre med hodet først.

Ute på veien får vi straks følelsen av at verden har gått videre også i denne gruppen MC-er. Hele sykkelen er fantastisk kompakt og delikat. Alle betjeningsdeler sitter akkurat der de skal. Styret legger seg rett i hendene. Det oransje displayet forteller alt jeg trenger vite i en samlet flate. Motoren spinner villig fra lave turtall. Brummingen fra luftinntaket ber om mer mat. Så vi fôrer dyret og drar ut på asfalten.

Og vips, så har vi passert de seks første trinnene og stusser over at den ikke vil la seg gire til sjuende. Det gir en følelse av leketøy, med en meget kvikk akselerasjon og uanstrengt smidighet. Vekten på 218 kilo merkes ikke.

Ri på en ball

Tvert imot er geometriene så godt avstemt at den føles nesten som å ri på en ball i svingene. Uten protest gjør den alt du ber den om. Vår prøvesykkel var splitter ny, og var følgelig ikke utsatt for noen dekkslitasje. Men likevel ... Noe så lettkjørt og svingvillig på to hjul er det langt mellom. Motorkarakteren er forholdsvis lineær fra 34000 omdreininger, men en jevn økning fra ca. 7000. Det gir en betydelig underholdningsverdi, og evner å sende forhjulet til værs de første trinnene ved bare å dra på rulla. I de to første girene oppleves kreftene som rå, rett og slett. Og det bekrefter mitt syn om at 600-kubikkerne i denne klassen er for små. Skal disse syklene leve opp til imaget sitt, må det være en viss brutalitet i motoren. Med de ekstras kreftene og den brølende lyden fra luftfilterboksen, har Kawasaki truffet blink. All moroa kan trygt oppleves innenfor norske fartsgrenser.

Mye fornuft

Selvsagt er dette en modell som kan herjes med. I mine øyne blir det ganske malplassert. For Z100 av 2010-årgang er først og fremst en meget velfungerende kompis til mang slags bruk. Et smykke du kan være stolt av ute på gata, og som har aksressurser så det holder. Rett og slett en skarpslipt diamant i asfaltjungelen. Rammen er stiv og lett, og fjæring/demping så hardt at den bevarer sykkelens kompakte image.

Etter en prøvetur over Totens morsomme landeveier, har jeg bare et par små innvendinger. Den ene er girkassen, kan føles litt rå. Men dette var som sagt en helt ny sykkel, og den følelsen kan bli borte etter noen flere kilometer. Den andre er forbremsen. som etter mitt syn var litt myke for en slik sykkel. Jeg hadde forventet skarpere bitt fra første føling med hendelen. Dette kan også være et forbigående fenomen.

Allrounder

I så fall har jeg ingenting å bemerke. Z1000 er rett og slett en sykkel som oppfyller alle mine ønsker for en god allrounder med stor underholdningsverdi. Design er selvsagt en smakssak. Men jeg falt umiddelbart for det lille ekstra Kawasaki byr på her. En godt gjennomført design med passe aggressiv utstråling.

Tøff, rett og slett.