Vi har tidligere gjort oss kjent med kritikerfavoritten Triumph Speed Triple. Dette er sykkelen som alle ristet på hodet av da den kom midt på 90-tallet. Men det er det ingen som gjør ti år etter. Tvert imot er Speed Triple blitt symbolet på rampete gatesykler. Nå har triumph laget en budsjettversjon med ombygd 675-motor. De kaller den Street Triple, men det er neppe fordi den går for sakte til å hete Speed Triple. Men at den hører hjemme i gatene, kan vi skrive under på.

Etter vårt syn viser engelske Triumph at de er i stand til å bygge sykler som er mer enn på høyde med sine japanske konkurrenter, som Suzuki GSR 600, Yamaha FZ6 og Honda Hornet.

Mindre plast

I Forhold til konkurrentene gir Triumph en mindre japansk følelse. Det betyr rett og slett mindre plast, og et hakk mer voksen motor med godt drag helt fra bunnen. At prisen ligger noen tusenlapper over de andre, er selvsagt ikke positivt for Triumphs salgsmuligheter. Men du får mer motor på kjøpet, og et minst like godt sammenskrudd alternativ.

På veien er de fire konkurrentene mistenkelig like. Var det ikke for lyden av rekketreeren i Triumph, hadde muligens en blindtest gjort det vanskelig å skille dem. Men – vi blindtester da ikke motorsykler??

Vel, motorsykler handler om smak og behag, og ikke minst følelser. Om Triumph har noen definert følelse de andre mangler, er vi ikke sikre på. Fabrikkene kikker på hverandre hver dag. Så det blir egentlig bare motoren, pluss den dristige designen, som skiller Triumph fra de andre.

Herlig motor

I forhold til storebror Speed Triple mangler selvsagt 675 pondus. Speed Triple er gjennomført rå. Street Triple er langt mer kultivert, men en lekker motor som har et utrolig jevnt drag helt fra 2-3000 til rødmerket. Den eksploderer slett ikke på toppen, men det er likevel heftig å kjenne og høre at rekketreeren drar seg opp mot maks: Da lyser stadig flere blå lamper på speedometeret og gir beskjed om at det kanskje er på tide å skifte gir – eller roe ned.

De to pottene som ender ut under rumpa på føreren, gir ikke fra seg mye lyd før det virkelig snur fort rundt under tanken. Men mot slutten av aksen er både lyd og følelse herlig, uten at aksen akkurat trekker skinnet av katta. Det hadde vi heller ikke forventet av en 600-kubikker.

Vi må også nevne en fantastisk smooth girkasse, og all betjening av både den og alle andre funksjoner er delikat lett.

På veien

Street Triple er kort, du sitter forholdsvis høyt og med rak rygg. Den svinger lett, bremser godt og gjør stort sett akkurat som du ber den om. Slik er i grunnen alle syklene i denne klassen. De er bygd for å være lettstyrte, spesielt i lavere hastigheter. Dette er først og fremst gatesykler.

Vi har tråklet oss rundt i Gjøviks gater, og konstaterer at dette er en utpreget bysykkel. Skulle det være noe å sette fingeren på, så er det dette evig tilbakevendende problemet med at innsprøytningsmotorer fortsatt rykker ved pådrag på lave hastigheter. Vi har kjent det verre, men her har likevel Triumph fortsatt mulighet til å forbedre nyheten sin.

På landeveien oppleves den som liten og kjapp. Vi lot oss førføre til noen dansende kilometer på smale, asfalterte veier på Toten. Og det fornøyde smilet inne i hjelmen skyldtes ikke bare gleden over at det fortsatt var litt igjen av mc-sesongen. Street Triple er godt balansert, og en fornøyelse å kuske over prærien.

Oops

Så alt var såre vel der vi tok våre mil i oktobersola. Street Triple veier bare 167 kilo tørr, og 108 hester gir et helt greit vekt/effekt-forhold for en streetfighter. Ut av et kryss på Kolbu slipper faktisk bakhjulet et lite sekund. Jeg skvetter litt, og tenker: Ok, det er høst. Og sykkelen er splitter ny med like splitter nye dekk. Det betyr mindre veigrep og beskjed om å ta det pent. Ville være for flaut å gå over ende på en lånt, flunkende ny motorsykkel...

For selv om sola skinner og veiene ser bare og fine ut, er det glatt om høsten. I de våte partiene i svingene er det bare å ta det pent. Men også tilsynelatende bar asfalt har betydelig dårligere veigrep når det blir oktober og kaldt om natta. Jeg stanser og kjenner etter. Sola og de grågule, fordighøstede kornåkrene har knapt greid å få opp temperaturen i asfalten.