Triumphs monstermotor er trygt plassert i et gedigent chassis, formet som en cruiser med all verdens velfungerende geometri og gjennomført soliditet. Fabrikken kaller fenomenet Rocket III, og det er lite som minner om BSAs gamle klassiker. Triumph Rocket III er rett og slett et råskinn av en glider, med gedigne dimensjoner og en motor som vi aldri har kjent maken til, kanskje bortsett fra i en og annen superchippet dieselbil. Kanskje...

Når en fabrikk bestemmer seg for å putte en 2,3 liters rekketreer i en motorsykkel og ta ut hele 200 Newton-meter ved 2500 omdreininger, sier det seg selv at begrep som cruiser og glider har fått en utfordring. For dette blir naturligvis råskap av en annen verden, i forhold til det vi normalt forbinder med glidere og cruisere.

Et lokomotiv

Vi merker det alt når vi trykker på startknappen. Det høres ut som om startmotoren så vidt greier å dra lokomotivet i gang. Så tenner den, og hele sykkelen slenges mot høyre. Her er det tydeligvis noe som snur under oss.

Det brede styret, den bakoverlente sittestillingen og fotpinnene helt foran der loser oss ut på riksvei 4, og så er vi i gang. Før vi aner ordet av det, er fartsgrensen passert, nesten uten at vi merket det. Hvor mange gir? En, to, tre... Vi får den ikke i sjette, og det trengs ikke heller. For en kraft. Den bare drar i vei med en brutalitet jeg aldri har kjent på noen motorsykkel før. Og for en lyd! På tomgang høres bare en lav brumming. Men på litt turtall maler den i vei, med en utålmodig tone. Med enda mer turtall blir lyden voldsom. Her er det mye som maler og ber om mer mat.

Som cruiser skiller kanskje ikke Rocket III seg så veldig ut fra andre monstersykler. Det er lettkjørt i fart, og svinger villig dit vi vil ha den. Men motoren er et kapittel for seg.

35 i høygir

Vi har ikke kjørt mange mil før det er fristende å se hvor langt ned den tåler å bli pint på femte. Vi gir oss på 35, for da rykker det stygt i drivverket. Men med forsiktig pådrag er Rocketen oppe i marsjfart på et blunk. Vi merker det knapt, men kjenner det i armene og ser det på speedometeret. Vi slipper den ned til 60 i femte og gir passe gass. Tre-fire sekund etter er vi i 100. Og vi har fortsatt femtegiret inne. Det hevdes at den kan gjøre 0-100 på under tre sekund, hvis du greier å få feste. Sagt på en annen måte: Her trenger du egentlig bare to gir, første og femte. Maken til fleksibilitet har jeg knapt kjent.

Triumph har heldigvis valgt å feste motoren nokså hardt til chassiset. Dette er ingen Goldwing. Tvert imot er den brutale motoren skrudd inn slik at den føles i hele kroppen. Den sitter i rumpa, magen, armene og beina. Bare på helt rolig kjøring på femte kan fløyelsmyk tas fram som karakteristikk. Men samtidig som karakteren er rå, er det også noe mykt nok til at vi koser oss, og samtidig føler de dyriske kreftene. Herlig, rett og slett.

Uanstrengt

Det er lenge siden jeg har kjørt Lygnabakkene så uanstrengt. Og det er lenge siden svingene ved Randsfjorden har vært som morsomme. At jeg aldri har kjørt over Trevatn før, får stå sin prøve. Men etterpå angret jeg på at jeg ikke bad gutta på GMS dra på meg et nyrebelte. For på Rocketen satte alle humpene seg rett i alt som skjuler seg mellom bekkene og ribbeina. Skummelt mye sau der, forresten.

Rocket III er for livsnytere. Vi nøt til fulle lukten av alt fra kumøkk på Toten til syrin ved Randsfjorden. Veiskråningene på Trevatn luktet minst like godt som tømmerlunnene i oppkjøringen fra Hov. Tenk alt du går glipp av der du sitter i bilen din, med klimaanlegg og pollenfilter. Ei humle på visiret er en helt annen opplevelse enn insekt på frontruta. Og på Rocket III er det bare to store blanke instrumentklokker og en gedigen bensintakt å forsøke å gjemme seg på. Så her får du hele naturen rett i fanget. Og takk for det.

Konge

Rocket III er kort og godt gedigen. Den kjennes svært godt sammenskrudd, med høy kvalitet på alt fra bremser og dempere til detaljfinishen. Uansett hvor humpete veien er, er det knapt en ulyd å høre. Ingenting som rasler eller skrangler. Kompakt kvalitet er følelsen. Sittestillingen minner om de gamle, kjente kongsstolene fra eventyrene. Der kongen satt høyt hevet over alle andre. Styret er gedigent bredt, og med den digre tanken, de to blanke instrumentklokkene og de to kromlyktene kommer følelsen av å kjøre noe virkelig stort. Men den virkelige kongefølelsen kommer når du drar litt i rulla og kjenner kreftene som våkner. Mens sykkelen i daglig bruk vil tjene deg best som rolig glider, er det likevel en god følelse å vite at du har i overflod av krefter. Det er kongefølelsen. Som å være rik uten å vise det, eller uten å bruke pengene.

He-he...

Men du bør være litt konge for å kjøpe den. Moroa starter nemlig på 334.900 kroner. Pluss litt ekstra til registrering. Pluss alt du trenger av ekstra utstyr.