Den er rett og slett en råtass. Med kort hjulbase, avkappet rumpe og ellers et utseende som minner om en skadekjørt sportssykkel, framstår den nye Triumph Speed Triple som den tøffeste gutten i klassen. Da den kom for over ti år siden, rystet mc-folket på hodet. Med en slik design kunne det ikke være mulig å selge sykler. I dag er Speed Triple designmessig enda mer ekstrem, og en klar trendsetter i gjengen. Og best av alt, den har en motor ingen andre har, og en lyd som må varme alle mc-hjerter, uansett religion.

Trepiper

Mye av forklaringen ligger i Triumphs etter hvert gjennomprøvde og slitesterke tresylindrete motor. I denne versjonen gir den 130 hester ved bare 9100 omdreininger. På 7500 omdreininger er dreiemomentet 105 Nm. Men kreftene kommer helt fra bunnen av, rått og effektivt. Innsprøytningen fungerer fint, og bortsett fra lyden er det lite som skiller den fra en firesylindring i karakter. Vibrasjonen plager ingen, og bånndraget er bare herlig.

Når denne drivpakken er montert i et svært tett og fint chassis med kort hjulbase og en forholdsvis rett opp/ned kjørestilling, er det duket for mye moro. Monosving bak og 3-2 anlegg og de to karakteristiske blanke lyktene gir et helt spesielt preg. Tørrvekten på 189 kilo sier sitt om lekekameraten. Her er alt unødvendig strippet bort. Rendyrket moro, er vel rette karakteristikken.

Lett og ledig

Sykkelen kjører akkurat slik utseendet forteller. Den er lekende lett, kompakt og velfungerende på alle måter. Sittestillingen er avslappet med god vinkel i ryggen, forholdsvis høyt styre og god kontakt med tanken. Slik liker jeg det. Full kontakt fra første meter.

Motoren gir masse kraft helt fra starten, og det gjør den ekstra lettkjørt. Her slipper vi å vente på at aksen skal starte. Lettstyrt og svært stabil, er konklusjonen innenfor normale hastigheter. Skal det gå fortere, merker vi med en gang at den bitte lille vindskjermen over lyktene stort sett har symbolsk betydning. Dette er og blir en nakensykkel. Fordelen er at inntrykket av fart kommer mye tidligere enn på kåpekledde sykler med vindskjerm. Ulempen er naturligvis at du får all vind rett i fleisen og fanget. Det har også sin fordel, siden det blir mindre fristende å kjøre fort over lengre strekninger.

Leken

Men det er og blir leken og moroa som er Speed Triples store force. Kvikkstyrt og lett å bende gjennom svingene. Meget skarpe bremser og en utrolig motor er ingrediensene som trengs. Den skvetter opp på bakhjulet for et godt ord, og føles samtidig trygg og grei. I den grad det er trygt å steile med motorsykler, naturligvis. Selv på forholdsvis lave turtall er aksen så hard at framhjulet stusser på asfalten selv om vi prøver å holde den nede.

Lyden er et kapittel for seg. Murringa fra 2-3000 omdreininger forvandles til et brøl når nåla stiger. Rødmerket kommer alt på 10.000, så noe turtallsmonster er Speed Triple på ingen måte. Men når kreftene kommer alt fra et par tusen, er registeret langt nok. Hele tida høres motoren, innsuget og pottene på en slik måte at det er ingen tvil om hva denne sykkelen ber om: Gass! I kø er det fristende å ta en og en bil, bare for å høre motoren.

Turegenskaper og passasjerkomfort dropper vi som tema. Dette er en egosykkel for kortere turer. Jeg vil anta at en passasjer sitter dårlig, og har tyngdepunktet rett over bakhjulet, kanskje til og med enda lenger bak. Da sier det seg selv at det er god sjanse for at en litt uoppmerksom passasjer lett blir liggende igjen i asfalten, mens føreren glemmer det hele i kampens hete.

Streetfighter? Definitivt!