Det var i 1978 at Rita var på utkikk etter sin aller første bil. Ikke noen ny bil, men en skapelig brukt en. Sammen med faren saumfor hun en rekke bilforretninger i Gjøvik-distriktet. Etter en heller skuffende prøvetur med en særdeles «tafatt» Ford Escort 1100 fra Ford-forhandler Nordgaard & Co, gikk ferden videre til Gjøvik Auto. Etter å ha tatt et raskt overblikk i bruktbilhallen var hun allerede på vei ut fra forretningen da bilselger Evald Solhaug oppfattet at han måtte tilby den unge damen «Solstrålen» som sto parkert i klargjøringshallen.

Bedre enn sitt rykte

Selgeren visste nok hva som skulle til for å friste en ung kvinnelig bilkjøper. Dette var bilen hun ville ha. En 1974 Sunbeam 1600 GLS. Bilen hadde hatt bare en tidligere eier, Kristian Grønvold fra Skreia. Kilometertelleren hadde så vidt bikket 80.000 og det fikk ikke hjelpe at prisen som var 25.000 kroner, var noe høyere enn hun hadde tenkt seg i utgangspunktet.

Rita påstår hun var i den syvende himmel da hun la ut på sin første kjøretur. Det gjorde ikke særlig inntrykk på henne at skeptikere tvilte på britiske bilers kvalitet. I ettertid fastslår hun at bilen viste seg atskillig bedre enn sitt rykte. I tillegg var den både sprek og lettkjørt. Bilen hadde en mer komplett instrumentering og et nydelig interiør som de færreste konkurrenter kunne matche på denne tiden. Mange av skeptikerne i vennegjengen kjørte Volvo’er med masse ekstramonterte instrumenter og GT-ratt. Dom vart ofte både overrasket og forbikjørt, ler Sunbeam-entusiasten. I løpet av åtte år kjørte hun «Solstrålen» 100.000 kilometer, uten nevneverdige problemer. Nå husker hun ikke en gang hvorfor hun egentlig kvittet seg med den i 1986.

Overlevde tre ungdommer

Venninnen som kjøpte bilen av Rita, benyttet den et par år. På denne tiden hadde Ritas bror Ole Ronny Hekksum fått interesse for Sunbeam, både som bruksbil og i bilcross-sammenheng. Han kjøpte derfor «Solstrålen» og kjørte den fram til oktober 1991. Etter å ha gjennomlevd tre eieres ungsdomstid uten særlig vedlikehold, var bilen blitt temmelig sliten.

Motoren gikk på bare et par sylindere og det meste var utslitt, rustet eller bulket. Det kunne se ut som det nærmet seg slutten for «Solstrålen». Men heldigvis ble den parkert på låven, sammen med en rekke andre vrak av samme merke.

Rita forteller at det viste seg veldig vanskelig for henne å glemme sin aller første bil. Hun var stadig innom låven for å ta en titt på bilen. Hun drømte egentlig om å få «Solstrålen» på veien igjen. Påsken 2004 fant hun tiden inne for å spørre broren om hun kunne få kjøpe den. Dette tente han straks på, og det ble bare satt én klausul for at Rita skulle få overta den. «Solstrålen» skulle ikke selges til noen andre!

Så konfronterte hun vennen Torbjørn Malterud om planene. Med bakgrunn som bilmekaniker var han den rette til å hjelpe.

Problemer med deler

Det så temmelig mørkt ut da den shabby «Solstrålen» ble tatt ned fra låven, men musebol og annen lort ble fjernet.

Optimistisk skaffet entusiastene en oversikt over hva som manglet av deler. Fra en annen bil ble det hentet en motor som bare hadde rullet om lag 90.000 kilometer. Bare rengjøring og lakkering ble ansett nødvendig.

Delebilene på låven kom til nytte, men det viste seg stadig at ting som er utslitt på den ene, også er utslitt på den andre! Rita tok en runde til bilforretninger som hadde vært borti Sunbeam. Hun fikk raskt inntrykk av at Sunbeam hadde vært et lite aktet bilmerke og svaret var stadig at «detti var for gammalt».

På denne tiden var hun ukjent med Rootes-klubbens delelager, så det ble deleleting på internett. I England fant hun et firma som heter Speedy Stares Ltd, som kunne levere noe slitedeler. Delebestilling ble sendt, og faktisk kom det riktige deler! Optimismen var stigende.

På et senere tidspunkt fikk hun høre om den norske Rootes-klubben. Her fikk hun raskt tilgang på deler og masse gode råd i forbindelse med restaureringen.

Skinner igjen

Etter hvert var tiden inne for å starte på karosserijobben. Gulvet viste seg faktisk utrolig fint for rust. Utvendig derimot var det rikelig med både rustskader og bulker. Karosserideler viste seg å være mangelvare, så det ble å plukke det som var sånn noenlunde på delebilene. Forskjermer ble byttet og hjulbuer ble sveiset og sparklet. Felgene ble også pusset og lakkert. Bremse- og forstillingsdeler ble byttet ut, og endelig kunne bilen kjøres til lakkering.

Nytt vinyltak ble neste utfordring for Sunbeam-entusiastene. Top’n Trim Shop AB i Sverige skulle vise seg å bli løsningen. Det viste seg at samme type tak ble benyttet på både Ford, Opel og Porsche. Etter å ha sett den tilsendte vareprøven, ble både vinyl og lim bestilt.

Et tips førte til at Jan Monsen fra Jevnaker ble koplet inn i forbindelse med monteringen. Skjøtene ble fagmessig sveiset og vinylen montert felt for felt. Faktisk uten en eneste skrukk!

Et artig sammentreff var det at det var broren til bilselgeren som Rita kjøpte bilen av i 1978, som takserte bilen før hun fikk veteranforsikring på den. Willy Solhaug fra Skreia er en ivrig Rootes-entusiast og stilte som forsikringskontakt i den norske klubben.

Etter to og et halvt års restaurering kunne Rita Hekksum endelig ta i bruk igjen sin kjære, gule «Solstråle».