OA har prøvekjørt et svartlakkert eksemplar av Hondas ferskeste bidrag i verdens hardeste MC-marked. Sportssyklene i 600-klassen fornyes minst hvert andre år, og de blir mer og mer sportslige. Vår påstand er at CBR 600 RR 2003 er utviklet for banebruk, ikke for landevei og gater. Det har faktisk alltid vært CBR-ens store fordel å kunne være et landeveistilpasset transportmiddel med mye sjarm. Samtidig har den hatt gode sportsegenskaper og vært mye brukt på bane. Nå har landeveisegenskapene måttet vike nærmest totalt for banens krav. I hvert fall hva komforten angår.
Du skal ikke kjøre lenge på norske landeveier i mai før du kjenner at dette ikke er noen milsluker for hjemlige helgeturer. Kjørestillingen er krympet, setestoppen minimal.
Rendyrket
Så vi får ta den for det den er, en rendyrket sportssykkel som skal hamle opp med Yamaha R6, Suzuki GSX-R 600, nye Kawasaki 638 og andre beslektede råtasser. Da nytter det ikke å komme drassende med en landeveissykkel.
På disse premissene er det lettere å bli glad i CBR-en. Sportsegenskapene er blitt klart bedre. Sykkelen svinger utrolig lett, styrer presist uansett hastighet, kjennes nøytral og trygg. Motoren er ny, og gir seg ikke før du når 15.000 omdreininger. Den skal ifølge fabrikken gi 117 hester. Det mest markante med den nye motoren, er at det er langt mer krefter fra 4-5000 omdreininger enn før. Så drar den jevnt og trutt til rødmerket, og gir deg mulighet til lange og sugende akser. Det er en morsom opplevelse å kjenne at motoren bare gir og gir, mer og mer. Men den virkelige kraften kommer ikke før langt oppe i registeret. Den har konkurrenter som yter langt mer på 9000 omdreininger.
Teori
Men for 95 prosent (antar vi) av alle som kjøpere CBR 600 RR, skal sykkelen bare brukes i vanlig trafikk. Da blir egentlig disse forskjellene mindre vesentlige, bortsett fra at du vet at du teoretisk sett kan akse fra kompisene, da.
Det som betyr mest, er utseendet, utstrålingen. Her scorer nok Honda stort med sine mange kjennetegn fra Valentino Rossis banesykkel. Eksosen under hekken, en uvanlig kraftig baksving, heftig kjørestilling og enkelte utgaver med klart GP-inspirert lakk, er gromt for store gutter. Det samme er led-lykta bak, og et kompakt og informativt instrumentpanel. Det som kan telle imot, er at den er blitt så liten, smal og trang i lyktene at du knapt ser forskjell på denne og en NSR 125 når du møter dem. Det er nesten så du må se i speilet og sjekke dekkdimensjonen bak - og potta.
Dobbelt nærlys, takk
Et spørsmål: Hvorfor leveres så mange sykler med doble lykter, mens de samtidig bare lyser på den ene på nærlys. På fullt lys er det liv i begge gluggene. Uforståelig. Særlig når fronten er så spiss at det er mulig å unngå å se kjørelyset fra en sidevei eller i en skarp sving. Dette bør være en enkel sak for fabrikk eller importør.
Når det er sagt, gjenstår det bare for oss å konstatere at Honda fortsatt lager utrolig delikate og velfungerende sporstssykler. Girkassa, kløtsj, bremser, brytere og hendler - alt fungerer prikkfritt. Alt sitter akkurat der du forventer. Og tross trang arbeidsplass bak den lille kåpa, så har de klart å unngå de mest ekstreme knevinklene. Kanskje vi tåler noen titalls mils etapper likevel? Enda bedre blir det om Honda strammer opp fjæringa foran en tanke. Det kan være at mine 90 kilo er mer enn ingeniørene har regnet med, men jeg synes den dykker vel mye under bremsing.