Etter en fem års ekteskap med en VFR 800 var det med store forventninger jeg skrevet over salen på nye VFR 1200. Det ble kjærlighet ved første blikk.
Egentlig er det ingen grunn til å sammenlikne VFR 800 med sin nye storebror. 1200 er en helt ny sykkel, i en helt annen klasse, både med tanke på effekt, vekt og pris. Så vi glemmer all sammenlikning og sender oss ut i trafikken.
Med kjøreklar vekt på 267 kilo kjenner vi at dette ikke er noen sportssykkel, selv om den har mange detaljer som kan minne om. Ikke minst hekkpartiet, et minimalisert landskap av spisse former og sporty, kupert hale.
Men vekten forsvinner så fort vi er ute av første gir. Vi gir oss asfalten i vold og lar oss rive med av 172 V4-hester og et dreiemoment på 129 Nm og det kommer tidlig. Godt med krefter gir lettkjørte sykler.
Men inntrykket av at vi sitter på en stor høyfartstourer, forsvinner fort. VFR 1200 kjennes heller liten og snerten så fort vi er oppe i motorveihastighet. Kåpen er ikke stor, men effektiv. Styret er for høyt og bredt for en sportssykkel, vi sitter med forholdsvis rak rygg og moderat knevinkel. Brummingen fra fireren forsvinner i fartsvinden. Først når vi drar på litt mer, er det mulig å høre motoren igjen.
Men vi kjenner den, motoren. Det er den store forskjellen på denne og konkurrenter som BMW 1300 og kanskje Suzuki Hayabusa og Kawasaki 1400. Ved siden av at den føles mindre, merkes motoren hele tiden. Mens rekkefirerne bare føles som en turbin i fart, ligger V-motoren der og murrer. Det er selvsagt en smakssak, men mange liker å kjenne at det er en motor der nede under tanken.
Ute på svingete veier oppleves VFR 1200 svært lettstyrt. Den lystrer alle kommandoer med letthet. Selv ved lave turtall er kreftene gode nok til å gi utrolig morsomme utganger av svingene.
Bremsene er også fantastisk gode og lette å dosere. I det hele tatt: Tar du en VFR 800 og legger til 50 prosent på alt, så har du en 1200. Mange mente at VFR 800 var verdens beste sportstourer. De mener trolig det samme om storebror 1200. For jeg velger å kalle den en sportstourer.
For å understreke at dette er en touringsykkel, har Honda utstyrt VFR 1200 med kardang. Det merkes ikke under kjøring, slik anklagene mot kardang var i fårna dar. Men touringfolket vil garantert sette pris på kardangen på langtur.
Et spørsmål som åpenbarer seg etter noen mil på VFR 1200, er: Hva slag sykkel er egentlig dette? Den føles mest som en allrounder.
Kort sagt: God på alt. Men noen direkte sportssykkel er den ikke. Det høye og forholdsvis brede styret gir romslig kjørestilling, rett og slett lite sporty. Som tursykkel er den forholdsvis liten. Kåpen gir ikke så mye vindbeskyttelse som turfolket kanskje ønsker seg. Det er også begrenset plass bak på sykkelen, slik at passasjeren kan finne det ubekvemt på virkelig lange etapper. Her kan ekstrautstyr selvsagt avhjelpe noe.
Salen er hardt stoppet til tursykkel å være. Men meget bra til kortere etapper. Så skulle jeg inngått nytt VFR-ekteskap, var det ikke for langturegenskapene. Men den vant i så fall hjertet og bankkontoen min på grunn av allroundegenskapene.
Det er kanskje et forbigående fenomen, men det er ikke rent lite morsomt å gli langs veiene på en splitter ny prestisjemodell fra Honda. Det blir mange nysgjerrige og beundrende blikk. Designmessig har Honda lagt seg i selen for å skape noe som vekker oppsikt. Og det har de greid. Jeg må personlig også si at følelsen av å ta jomfruturen på en lekker, sølvfarget VFR 1200 en godværsdag i mai, kiler aldri så lite i magen.
Ta det pent de to-tre første milene, dekkene er nye, råder kameraten på MC-Huset Nydal. Vi er selvsagt lydige. Og VFR 1200 er i grunnen ikke sykkelen du grisekjører med, heller. Tvert imot, den ber ikke om å bli jagd, slik sportssyklene gjør. Den er nøytralt og godt avstemt på alle måter. Men følelsen av å sitte avslappet og godt på en så valbalansert sykkel og samtidig ha all verdens kraft og ressurser tilgjengelig, er fascinerende. Den følelsen ga aldri VFR 800.
I praktisk bruk i Norge må vi påpeke at den er hinsides all fornuft i forhold til veistandarder og fartsgrenser. Motoren drar godt på lave turtall, men det får være måte på.
2700 i 80 er ikke ideelt for denne motoren. Den nøler i all elektronikken i så lave turtall i høyeste gir. Faktisk er sjettegiret lite anvendelig under 120 kilometer på speedometeret. Følgelig foregår turen stort sett i fjerde og femte gir.
Men hva i all verden skulle jeg ellers ta denne supersykkelen for? Jo, en liten detalj: Honda har lagt tuteknappen over blinkknappen på venstre tommel. Jeg bomma flere ganger. Eller i beste fall fikla jeg. En vanesak, naturligvis. Men litt uvant.
Detaljer til side: VFR 1200 er en kanonbra sykkel. Dessverre fører norske avgifter til at en såpass tung og sprek sykkel bikker godt over en kvart million. Det begrenser kjøperskaren noe. Men det skulle forundre meg om importøren eller forhandlerne sitter igjen med overliggere. Dette er en sykkel som vil føles moderne og teknisk oppgradert i mange år.