NVE stiller spørsmål ved konsernsjef Ola Mørkved Rinnans mange roller i Eidsivakonsernet, i tillegg til konsernsjefsjobben. Som styreleder både for nettvirksomhetens eierselskap (Eidsiva nett holding AS) og for de kommersielle selskapene Eidsiva Vannkraft AS og Eidsiva Marked AS, Eidsiva Bioenergi AS, Eidsiva Anlegg AS og Eidsiva Vekst AS er det fort gjort å glemme hvor en er til enhver tid. Av Telenors offisielle oversikt for 2012 framgår at konsernsjef Rinnan i tillegg til alle oppgavene i egne selskaper har styrelederoppgaver i Avinor AS, Espern AS, Espern Eiendom AS, og ikke å forglemme Ventelo AS og ytterligere oppgaver som styremedlem i tunge selskaper som Opplandskraft DA, Smedvig Eiendom AS og Oppland Energi AS.

Eidsivas engasjement i Ventelo (konkurrent til Telenor) er en sak for seg. Seks norske kraftaktører skulle gi Telenor konkurranse. Under ledelse av Stig Herbern og tidligere Telenorsjef Tormod Hermansen og med Ola Mørkved Rinnan som styreleder gjorde de flere kjøp for å ruste seg til kamp. Ventelo alene ble kjøpt for 2,33 milliarder kroner i 2007. BaneTele ble kjøpt for rundt 1,2 milliarder kroner. Nå er hele stasen solgt for 1,8 milliarder kroner. Alt i alt dreier denne handelen seg om et tap på mellom 0,5 og 1 milliard kroner.

Deler av dette tapet må tas av Eidsiva Bredbånd AS, og hvem andre enn Eidsivas kunder må i neste omgang dekke dette tapet?

«Vi har dessverre ikke lykkes», sier administrerende direktør Trond Skjellerud i Eidsiva Bredbånd AS, der Thor Svegården er styreleder. Svegården er også daglig leder i Eidsiva Vekst AS og styreleder i tre Eidsiva-selskaper, seks andre aksjeselskaper og styremedlem i ytterligere to. Han er varamedlem i tapsforetaket Ventelo AS der Rinnan er styreleder. Fra styreleder Ola Mørkved Rinnan er ikke kommet noen forklaring på fadesen med Ventelo.

Det synes som om Terraskandalen og de store tap flere norske kommuner hadde på grunn av uvettige spekulasjoner nå er glemt.

Alle oppgaver de to nevnte ledere har i tillegg til sine lederoppgaver er sikkert lovlige. Ledelsen har meget nær tilgang til juridisk bistand som sikkert har vurdert denne siden av saken. Men, hvor er kommuner og fylkeskommuner som eier selskapskonglomeratet Eidsiva AS? Burde ikke eierskapet påse at toppledere hadde et rimelig magemål? Eller er innlands Norge så fattig på kompetanse at det bare er en håndfull personer å velge mellom til viktige styreverv.

Et stort spørsmål reiser seg. Er det riktig at en og samme person har så mange viktige oppgaver i tillegg til sin primæroppgave som leder? Hvem godkjenner den stadig økende porteføljen av tilleggsoppgaver som en konsernsjef, eller andre med sentrale stillinger i konsernet kan påta seg? Det er jo ofte slik at det er hyggelig å bli spurt om å påta seg oppgaver, men det er ofte nyttig å se sin egen begrensning.

Nå har det fra offentlig hold, og særlig fra politikere, vært harselert med gutteklubben «Grei» i Oslo-området, og at det ofte lukter av disposisjoner som det private næringsliv har ansvaret for. Burde ikke de som styrer offentlige virksomheter titte litt ned i sin egen bukse for å sikre seg at det ikke er der lukten kommer fra?

Det er både overraskende og betenkelig at et selskap, heleid av det offentlige, har satt seg i en stilling som gjør en granskning av selskapet nødvendig.

Situasjonen i Eidsiva viser med all tydelighet at det offentlige ikke er særlig mye bedre enn verstingene i det private. Nå er riktignok resultatene av granskingene som skal gjøres ikke kommet på bordet, men bare mistanken om at ting ikke er i orden er nok til å skape negative holdninger til offentlige bedrifter.

At ordførere og rådmenn sitter i styrer og bedriftsforsamlinger i de samme selskaper kaster også et meget uheldig lys over politikernes og offentlig administrasjons roller, og gir grunnlag for mistanker om korrupsjon, i hvert fall det som kan kalles vennskapskorrupsjon.

Det som så langt er framkommet av kritikk mot Eidsiva viser også at det er farlig å la et offentlig eid konsern med datterselskaper betjene så mange oppgaver, og med krysskopling av personer i ledelse og styreverv.

Når Eidsivakonsernet og ledelsen i selskapet også har en rekke andre jern i ilden nødvendiggjør dette en krystallklar grenseoppgang mellom de forskjellige deler av virksomheten. Når Eidsiva nå også satser tungt innenfor biobrensel, vil denne grenseoppgang bli særdeles viktig. Det vil være meget uheldig om nettselskapet, som er i en klar monopolsituasjon, skulle benytte nettleien til subsidiering av dyr energi produsert i biobrenselanlegg. Det er vanskelig å skjønne at anleggskostnader, produksjonskostnader og opparbeidelse av infrastruktur ved anlegget i Kallerudlia 9, med et omfattende ledningsnett for varmtvann og meget kostbare dampledninger til Hunton og NOPO, skal kunne realiseres uten økonomiske overføringer fra virksomheter innen konsernet som gir sikre økonomiske bidrag til konsernet. Her et nettleien et instrument som kan misbrukes selv om energiloven forbyr slike overføringer.

Kanskje dampledninger til Hunton og NOPO bare har vært et påskudd til å kreve anlegget plassert i Kallerudlia 9. Skulle disse dampledninger falle bort under veis på grunn av ulønnsomhet er hele saken vedrørende det planlagte anlegget Kallerudlia bygd på feilaktige premisser. Økonomisk støtte fra ENOVA til et «pilotanlegg» slik det er blitt framstilt vil også måtte revurderes.

Skulle dette skje påhviler det både Eidsiva-ledelsen, administrasjon og politisk ledelse i Gjøvik kommune et stort ansvar for ikke å ha valgt det eneste naturlige lokaliseringssted, Dalborgmarka. Dette ville vært en framtidsrettet plassering med infrastruktur på plass, og til liten eller ingen sjenanse for omgivelsene slik dagens valg av plassering har blitt.

Arne Mellerud