Tårene renner i strie strømmer nedover kinnene mine.

Lizzie, min trofaste hund, jeg var så utrolig glad i deg!

Du var mitt lyspunkt når du så på meg med de vakre øynene dine.

Logrende, blid og tillitsfull mot alle vi møtte på vår veg.

Jeg sitter i rullestolen min, du lå med snuten på beinet mitt!

Du gjorde meg glad, når jeg hadde dager som var triste!

Takk for alle kosestunder som du, Lizzie, har meg gitt!

Da jeg leverte deg i juni, visste jeg ikke at dette skulle bli den siste!

Min isolerte tilværelse etter amputasjonen er vond og grusom.

Med Lizzie kom livsgleden tilbake da jeg fikk låne deg til tider.

Din nærhet ga meg ro, du var aldri masete eller slitsom!

Savnet gjør at jeg gråter hver dag, du er død og jeg lider!

Jeg trodde du skulle leve i mange år og engang hos meg bo.

Lizzie hvorfor skulle du og bli borte? Jeg har så lite å se fram til...

Det er ferietid og jeg med mitt handikap, kommer ingen steder.

Sitter oppløst i tårer og aldri stundene med deg jeg glemme vil!

Takk min solstråle for at du ga meg så utrolig mange gleder!

Grethe Reidun Storli