Fra våre sentrale myndigheter har dette vært tydeliggjort gjennom innstillinger om sosial utjevning, kvalitet og senest nå i regjeringens prosjekt «Ny Giv» satsingen mot frafallet i videregående skole.

Skoleeierne har fått klar beskjed om at denne trenden skal snus. Som del av oppfølgingen av en stortingsmelding om Kvalitet i barnehagen satte Kunnskapsdepartementet satte sist vår i gang et arbeid med å få oversikt over hvordan kartlegging av språk skjer i barnehagen, og hvordan en best kan kvalitetssikre dette arbeidet. Utredningsarbeidet skal være ferdig høsten 2011.

En del av kritikken mot nevnte stortingsmelding går nettopp på denne satsingen på testing og kartlegging så langt nede i aldersklassene, og at dette faller inn i tendensene til å gjøre barnehagen mer og mer lik skolen. Vel, det er de samme barna det her er snakk om, og om det er utviklingen på barnehage- eller på skoleområdet som er på ville veger, er en debatt som vi skal la ligge i denne omgang.

Gjennom de siste 30 års forskning er det vunnet nye innsikter når det gjelder tilknytning i samspillet mellom omsorgsgiver-barn-relasjonen og barns kognitive og sosiale utvikling, og hvilken betydning språket i småbarnsalderen mellom annet har for leseferdighetene i de første skoleår. Det er i dag stor enighet om at mentale forestillinger utvikles ut fra hendelser og nedfelles som generaliserte representasjoner av hva barnet har opplevd. Dette fanges opp og organiseres i barns hukommelse i form av handlinger og resultater av handlinger.

Etter hvert kommer språket inn og får en gradvis økende betydning gjennom dannelse av begreper, som hukommelsesredskap og som redskap i samhandlingen med andre mennesker.

Flere studier viser at det er en klar sammenheng mellom systematisk arbeid med ulike språklige delferdigheter hos barn i barnehagen, senere lese- og skriveferdigheter og sosiale ferdigheter hos de samme barna. Dette er noe førskolelærere og lærere bør ha kunnskap om, slik at de står bedre rustet til å arbeide forebyggende. For disse faggruppene er det sentralt også å ha nødvendig kunnskap om normal språklig utvikling, hva som kjennetegner forsinket utvikling og hva fagpersonene kan gjøre for å yte hjelp.

I senere års utredninger har myndighetene understreket at noe av årsaken til barns lese- og skrivevansker ofte er begrunnet i en «vente-og-se-holdning». I tillegg pekes også på behovet for kompetanseheving, slik at alle barn kan hjelpes til god språklige kompetanse og lese- og skriveferdigheter. Men innenfor høyere utdanning er beredskapen svak for å tilby berørte fagfolk den nødvendige kompetansehevingen på dette området.

Det er et tankekors at Kunnskapsdepartementet nå legger så vidt stor innsats i å utrede kartleggingsområdet, og en kan spørre; til hvilken nytte er ikke dette å starte i feil ende? Som del av «Ny strategi for videreutdanning av lærere» har departementet gitt bevilgninger til høyere utdanning for å styrke lærernes kompetanse på flere områder, herunder leseopplæring.

Ved Høgskolen i Lillehammer søkte vi i om midler til utdanningstilbud innen grunnleggende språk/kommunikasjon og lese- og skriveopplæring, men dette ble avslått. Nå er dette altså blitt aktuell satsing. I et nært samarbeid med Bredtvet kompetansesenter og Institutt for spesialpedagogikk, UiO har høgskolen i mellomtida nå opprettet to studietilbud på masternivå innenfor disse temaene.

Tilbudene er studentfinansierte, da høgskolen foreløpig ikke har økonomi til å ta dem inn i den ordinære studieporteføljen. Flere av studentene får studiet dekket av egen arbeidsgiver, men noen finansierer dette av egen lomme, da de opplever at de ikke kan utøve pedagogrollen på en forsvarlig måte så lenge de ikke har nødvendig kompetanse i forhold til de behov de ser i sitt daglige arbeid.

Det er grunnleggende innsikt i utviklingen på basale områder innen språk, lesing og skriving pedagogene trenger, ikke først og fremst redskaper og kompetanse for kartlegging. Dette er en del av den grunnleggende innsikten, men kommer i annen rekke. Vi har over lang tid nemlig hatt mer enn nok av «shoot-and-run»-konsulenter, som foretar sine utredninger og eventuelt setter sine diagnoser, for så å forsvinne. Så sitter pedagogene igjen alene med ansvaret for gjennomføringen av de praktiske tiltakene.

Pedagogene må i stedet få den praktiske og teoretiske innsikten selv, slik at de i sitt daglige arbeid bedre kan se og oppdage, planlegge og sette inn tiltak tidlig, men også for å kunne gjennomføre en praktisk pedagogikk der oppmerksomheten rettet mot den tidlige, grunnleggende utviklingen, er en integrert del av det ordinære opplegget i skole og barnehage. Dette er en kompetanse som trengs over alt og overfor alle barn, ikke bare de som har språkvansker, men også de. En kan nemlig slett ikke alltid vite hvilke barn som vil få vansker i utviklingen av språket, følgelig vil det også være vanskelig å vite hva som kan fungere som forebyggende tiltak.

Svaret på utfordringene er da å ha pedagoger som har god kjennskap til vanlig og uvanlig utvikling på området, slik at det kan ligge tilstrekkelig av byggende og forebyggende elementer innen de ordinære pedagogiske oppleggene.

Ved masterutdanningene på HiL foregår det nå en solid kunnskapsutvikling i regionen. Flere studenter er opptatt av grunnleggende språk-, lese- og skriveutvikling i sin forskning. I vår ble det ved HiL eksempelvis forsvart en glimrende masteravhandling i spesialpedagogikk om intensiv leseopplæring.

De fleste masterstudentene våre kommer fra innlandsfylkene og deres utdanning beriker den lokale kunnskapsutviklingen. Det legges her et godt grunnlag for lokal kompetanseutvikling på høyt nivå, slik at regionen kan være selvhjulpen på dette området. Skole- og barnehageeiere bør satse målrettet og offensivt på utdanninger som styrker grunnleggende språk-, lese- og skriveferdigheter. Det kan gi store, positive ringvirkninger og på kort og lengre sikt innebære mer kompetente pedagoger og mer kompetente barn!

Egil Støfring, 1.- amanuensis i spesialpedagogikk
ved Høgskolen i Lillehammer