IS-1348, Retningslinjer for Fylkesmennene ved behandling av førerkortsaker, gir klare beskrivelser av kroppslige og psykiske lidelser som legene plikter å melde etter Helsepersonelloven § 34. Fylkesmannen avgjør inndragning etter legenes pliktige melding, og pasientene kan søke dispensasjon etter eventuelt inndragningsvedtak.

Er det lovlig å gi individuelle sanksjoner basert på tilhørighet i en gruppe? Er det i strid med grunntenkingen i norsk lov og menneskerettene å få en sanksjon eller straff med basis i gruppetilhørighet?

Forfatterne er overleger i akuttpsykiatrien i Oppland, og vi vil vise noen eksempler på vanlige psykiatriske tilstander som skal meldes i forhold til personbilkjøring. Vi ønsker en debatt rundt lovligheten av forskriften og dens etisk betenkelige sider. Vi håper norske jurister, leger, pasienter og politikere vil engasjere seg. Vi ønsker en diskusjon om gruppebaserte sanksjoner er i tråd med det menneskesynet vi ønsker å ha i Norge.

Bør nå alle pasienter som oppsøker en hvilken som helst lege orienteres om risikoen for summarisk tap av førerkort, før legetime finner sted? Legene kan ikke bryte loven når de først vet noe.

Reglene ved psykose lidelser: «Helsekravet er ikke oppfylt dersom det har forekommet en psykotisk episode for mindre enn to år siden. Når antipsykotisk medikasjon har vært brukt for å forebygge nye psykotiske episoder, er forskriftens helsekrav ikke oppfylt før det er gått ett år etter at slik medikasjon er opphørt. Meldeplikt etter Helsepersonelloven § 34 inntrer ved enhver psykotisk tilstand.»

Om en pasient for eksempel har gitt fra seg bilnøklene når symptomer på uvelhet kommer, og legger seg frivillig inn på sykehus for psykose, skal likevel førerkortet tas ifra vedkommende. Om en pasient kommer til legen sin for kontrolltime for tidligere psykose, er i fin form og har tatt medisinene sine, skal legen melde til Fylkesmannen og førerkortet blir inndratt.

Vil de relativt strenge og gruppebaserte kriteriene for inndragelse av førerkort føre til behandlings- og undersøkelsesvegring? Kan dette føre til dødsfall eller unødige lidelser for pasienter og pårørende?

Psykiatrien har de siste 1015 år jobbet intenst etter prinsippet om medikamentell forebygging av nye psykotiske episoder hos disponerte mennesker. Internasjonalt er gullstandarden i faget å tilby antipsykotika i laveste dose som forhindrer tilbakefall. De nyeste medikamentene ser ut til å kunne stoppe eller reversere noen av de underliggende hjerneprosessene som leder til psykose. Psykose kan være farlig, særlig for eget liv og helse, men også for andres ve og vel. Det er en høy risiko for selvdrap i psykose. Etter forskriften skal vi nå automatisk melde enhver pasient som går på antipsykotika. For de aller fleste mennesker er tapet av bevegelsesfrihet et stort traume. De fleste av oss opplever det som en straff. Vil dette i seg selv kunne stresse fram forverring av ellers rimelig stabil lidelse? Vil pasientene tørre å legge seg inn til stabilisering ved frykt for tilbakefall når disse reglene blir alminnelig kjent?

Vil mange pasienter slutte med medisiner for å «bevise» for seg selv og andre at de egentlig er friske? Vi tror dette vil skje, med økt lidelse for pasienter og pårørende, og økt fare for både suicid og vold.

Den generelle bestemmelse: «Det må ikke være alvorlig sinnslidelse (i praksis psykose), vesentlig mental retardasjon eller personlighetsavvik som medfører nedsatt dømmekraft, impulskontroll eller atferdsforstyrrelser som kan være farlige i trafikken.»

Side 51 i rundskrivet to siste avsnitt: «Noen lidelser har et episodisk forløp, som bipolar affektiv lidelse, schizoaffektiv lidelse og tilbakevendende depressiv lidelse. Hvis lidelsen er av slik karakter at det har forekommet minst to episoder som har medført nedsatt dømmekraft, impulskontrollsvikt eller atferdsforstyrrelser som kan være farlige i trafikken, selv om disse episodene ikke har vært av psykotisk natur, er ikke forskriftens helsekrav oppfylt. Personlighetsavvik omfattes av forskriftens krav dersom det er holdepunkter for nedsatt dømmekraft, impulskontroll eller atferdsforstyrrelser som kan være farlige i trafikken.»

Er det mulig for noen å bevise framtidig uskyld?

Slik vi ser det skal en pasient med normal bilkjøring og som to ganger har vært innlagt for selvmordsforsøk med medikamenter, per definisjon meldes til fylkeslegen. Pasienten kan miste sertifikatet, uavhengig av om det har foregått farlig kjøring eller ei. Senere må pasienten bevise at deres sviktende impulskontroll eller deres desperasjon der og da, ikke kan komme til å skje med bil. Kan en pasient det? Er det mulig for noen å bevise framtidig uskyld? Vil manglende sertifikat hindre en som virkelig er suicidal i å bruke bil til dette formålet?

Med dagens diagnosesystem, ICD-10, vil over 100.000 nordmenn få en eller annen diagnose med impulsivitet som kjernefenomen. De fleste mennesker med personlighetsavvik vil under stress kunne reagere kortvarig irrasjonelt eller heftig ut over det de hadde tenkt. Selvskading, voldstrusler, selvmordstrusler og forgiftning kan skje i affekt uten at det er et generelt uttrykk for manglende ansvarlighet for eksempel i trafikken.

Kun personlighetsavvikere som oppsøker helsevesenet for å få hjelp, vil risikere å miste førerkortet, uavhengig av kjøreatferd. De andre vil bare bli stoppet som konsekvens av faktisk farlig kjøring. Er det de som søker hjelp som er farligst, eller er det personlighetsavvikere uten helsesøkende atferd som er de farligst for allmennheten i trafikken?

Vi tror mange mennesker med temperamentsforstyrrelser vil unngå å søke profesjonell hjelp når det bli kjent at de kan miste førerkortet hvis de forteller sannheten om sine ustabile sider. Hvor mange flere suicid får vi som en konsekvens av dette?

Allerede nå er akuttpostene svært presset på kapasitet i hele Norge, og selv små endringer i gjennomsnittlig liggetid vil i perioder gi betydelige problemer med logistikken. Vi tror tapsopplevelsen ved inndragelse av førerkort hos mange pasienter vil føre til både økning i liggetid og forlenget syketid. I tillegg forventer vi flere tilbakefall i psykose dersom villigheten til å ta antipsykotika reduseres. En pasient i psykose tar samme «plass» i akuttsystemet som 1015 livskriseopphold for å snakke i rene helseøkonomiske termer.

Pasientene må selv søke dispensasjon i ettertid. Er det mulig å bruke de samme helseopplysningene som ga inndragning til å appellere om utlevering?

I en tid med knappe ressurser, både i spesialisthelsetjenesten og i kommunehelsetjenesten, vil vi måtte forvente et rush av dispensasjonssøknader som krever legeerklæring. For vår del som akuttpsykiatere vet vi at vi i en presset hverdag ikke vil kunne prioritere slike oppgaver. Dette vil nok også gjelde for fastleger og kolleger i somatiske avdelinger, som vil bli like berørt av dette som vi blir. Enten vil dispensasjonssøkere ikke få en reell mulighet til å få sin sak individuelt behandlet, eller så vil medgått tid til slike erklæringer gå ut over tid til å behandle syke mennesker.

Har helsemyndighetene beregnet hvor mange førerkort man må inndra for å hindre én alvorlig ulykke?

Vi tviler sterkt på etikken rundt disse gruppebaserte sanksjonene. Faglig sett savner vi dokumentasjon med relevante kontrollgrupper som eventuelt kan rettferdiggjøre tiltakene ut fra ren nyttefilosofi. I psykiatrien har vi strenge lovregler for frihetsinnskrenkning, og pasientene har krav på gratis advokatbistand rundt alle tiltak som berører tap av selvstendighet og bevegelsesfrihet. Vi ser ikke at pasientene som individer er ivaretatt med denne forskriften. Vi ser heller ikke at det finnes noen uavhengig ankeinstans i disse sakene.

Vi ber helsemyndighetene se en gang til på de nye forskriftene. Oppnår man økt trafikksikkerhet ved å nekte så store befolkningsgrupper sertifikat? Psykiatriske pasienter er fra før av ofte ensomme og isolerte, dette vil føre til ytterligere isolasjon og stigmatisering,