Noen spørsmål er verd å stille; kan kommuner helt se bort fra sentrale politiske retningslinjer og reformer og lage sine egne, hvorfor stemmer vi da på forskjellige partier i Norge?

Det er tydelig at Østre Toten kommune ikke har fulgt med i timen og motarbeider viktige bestemmelser for funksjonshemmede og utviklingshemmede regjeringen har laget.

Fra 1. januar 2008 skal alle kommuner ha etablert egne kommunale råd for funksjonshemmede som «skal sikre en åpen, bred og tilgjengelig medvirkning i arbeidet med saker som er særlig viktige for mennesker med nedsatt funksjonsevne». Hvor er dette rådet i Østre Toten?

Det er respektløst at foreldre som har og tar så mye arbeid, ansvar og omsorg for sine utviklingshemmede barn (slik som i dette tilfellet), også må slåss for at kommunen de bor i skal følge sentrale politiske bestemmelser!

Hurra for Foreldreforeningen for funksjonshemmede i Østre Toten som står på – det de siterer fra ansvarsreformen i OA er helt korrekt og noe kommunen plikter å ta hensyn til.

Bladet Utvikling – som utgis av NAKU Nasjonalt Kompetansemiljø om Utviklingshemming, hadde i sin aprilutgave fokus på bolig og akkurat disse diskusjonene det her dreier seg om. Vi ser at stadig flere kommuner bygger stadig større enheter av «samlokaliserte boliger» og argumenterer (til det kjedsommelige) akkurat som Østre Toten med at «det gir muligheter for et rasjonelt bemanningsopplegg», mer «robuste» fagmiljøer, mindre ensomhet blant beboere, etc. – men ikke et ord om livskvaliteten, selvstendigheten og valgmulighetene til de som skal bruke tilbudet.

Når det gjelder de eldre i kommunene er argumentene akkurat motsatt – de skal få bo selvstendig (hjemme) så lenge som mulig, og hjemmetjenesten reiser rundt til de samme personene ofte flere ganger om dagen! Mange av dem ønsker seg en samlokalisert bolig, sammen med andre og sitter ensomme hjemme, men de får det ikke. Hvor er logikken?

Mange lettere utviklingshemmede og fysisk funksjonshemmede kunne fint greie seg i egen leilighet med en del hjelp eller brukerstyrt assistent, skal de måtte bo sammen med andre hele livet bare fordi de trenger noe bistand? Ansvarsreformen som kom for 20 år siden var jo nettopp som foreldreforeningen sier, for å få mennesker ut av ensrettende institusjonsmiljøer, de skal ha samme rett til å bestemme hvor de ønsker å bo som oss andre. Tenk om vi skulle plassere alle som het Hans i samme «bolig» fordi vi forventet at de var like og trengte det samme «livet», hadde det vært stimulerende? Kunne ordfører og rådmann tenke seg å leve et liv etter kommunes vaktlister? Få mat når kommunen valgte å servere den enten de var sultne eller ikke? Ikke det – hvorfor tror dere da andre ønsker seg det?

I ovenfor nevnte blad fra NAKU uttaler helse- og omsorgsminister Anne Grete Strøm-Erichsen: «Jeg er klar over at det flere steder er uro rundt byggesaker der man samler et stort antall leiligheter som er tiltenkt personer med utviklingshemming.» Hun slår deretter fast at regjeringen følger opp Stortingets intensjon om at det ikke skal bygges opp særomsorg eller institusjoner for personer med utviklingshemming. Fokus på selvstendighet, medvirkning, og individuell oppfølging og vurdering preger svaret fra statsråden. Et eksemplar av dette bladet er underveis til ordfører/rådmann, det står mye positivt der.

Det er trist å lese Karin Jansen (SV) og Kari Røssum (Sp) sine uttalelser. Foreldre i alle kommuner kjemper mot et oppsamlingssted for sine barn som trenger hjelp, og for at de skal bli sett og hjulpet som enkeltindivid, ikke som gruppe. Samfunnet vårt arbeider for inkludering både i barnehage, skole, arbeid og på boligmarkedet – mennesker med funksjonsnedsettelser har de samme rettighetene som oss andre, og må få gjøre egne valg.

For noen kan det være riktig og viktig å bo sammen med to, tre andre med tilnærmet samme utviklingsnivå, alder og samme behov for hjelp, mens andre vil ønske å bo selvstendig med tilgang til en brukerstyrt personlig assistent (BPA) eller vanlig hjemmetjenester – poenget er å ha et valg! Det skal så lite til for å gjøre den enkeltes mulighetene langt bedre.

Om kommunen planla tre-fire leiligheter universelt utformet i alle nye borettslag/boligfelt i kommunen, ville mange, både hjelpetrengende unge, voksne og eldre kunne få bo i et vanlig bomiljø. Det må være framtiden, i motsetning til «omsorgsghettoer» med en oppsamling av grupper vi ser nå. Foreldre gir heller ikke fra seg barna til kommunen, som Seierstad sier, de vil helt sikkert være viktige bidragsytere og støttespillere for barnet sitt så lenge de lever, hjelp dem med det – ta brukermedvirkning på alvor.