I dag gjennomgår vannet vårt så omfattende prosesser at Mjøsa tåler en bæsjklump eller to, men hva med all dumpingen av giftig avfall? Hva skulle vi ha gjort dersom alle tilknyttet nettverket ble uten vann? Tror vi virkelig at klor og stråling fjerner uventete og sterke forurensningskilder?

Miljøpartiet De Grønne har i 20 år snakket om fjellene av ammunisjon og kjemikalier som finnes i Mjøsa, og at den informasjonen bedriftene en gang hadde over omfanget og innholdet av avfallet på mystisk vis er sporløst forsvunnet. Vi har også hørt mange nok vitneforklaringer, flere enormt foruroligende. Avfallet stammer fra Raufoss ASA, Forsvaret og tyskernes dumping under krigen, og det er mange ledd som har vært innblandet i dumpingen.

Det er kjent at Mjøsa ble brukt som «deponi», eller avfallsplass, i perioden 1940 til 1970. Sporene etter dumpingen er høyst reelle, som vi tidligere har hørt fra blant annet Harald Ramfjord, som selv er en kilde med sin miniubåtekspedisjon. Et undervannskamera eller en slik miniubåt kan fange opp mange interessante perspektiver. Om det er slik at kloakkrøret stadig vekk utsettes for brudd, hvordan kan vi være sikre på at de mange områdene med dumpet avfall ikke begynner å lekke?

Ifølge Klima- og forurensningsdirektoratet er «flere av de stoffene som er oppgitt i rapportene er giftige/meget giftige, etsende/irriterende og meget eksplosjonsfarlige». Mjøsa er drikkevann for fem kommuner, og det er 11 drikkevannsinntak her, i tillegg til direkte inntak til fritidshytter og bruk som næringsvann i industrien. Hvordan kan det ha seg at lokalpolitikerne ikke har stått i bresjen for Mjøsa? Hvorfor er bru over til Hamar viktigere enn dette?

Miljøpartiet De Grønne er blitt sett på med lattermilde blikk også når det gjelder denne saken, det virker som om alle ser sin egen naivitet i oss. Vi venter i utålmodighet, vi er ikke i krig med «de andre», for vi ønsker, og vet, at de store lassene må dras i fellesskap. Nok en gang vil vi rope: Kartlegg alle forurensningskilder i Mjøsa! Rensk opp vannet vårt! Kan hende blir vi ikke hørt, men om nordmenn ikke ser galskapen i det i dag, er det antakelig ikke mange årene før vannsituasjonen i verden blir så ekstrem at nordmenn flest vil se ut som bortskjemte nisser med «idiot» skrevet i panna. Og da vil vi nok reagere, for slike ting er viktige for oss.

MDG ser at vann er en viktig global utfordring, og et nasjonalt ansvar. Globalt sett har en ny type kolonialisering funnet sted, hvor store arealer dyrkbar mark og vann er blitt kjøpt opp på spekulativt vis av konserner og nasjoner. Et sitat fra Nupi (Norsk Utenrikspolitisk Institutt): «I dag støvsuger giganter som Morgan Stanley, Deutsche Bank, Blackrock Inc. og Goldman Sachs kloden for fruktbar matjord». Jeg og en venn spøkte med ideen om å starte ønskekvist-service etter føre-var prinsippet, i tilfelle Randsfjorden en dag ble kjøpt opp av GlaxoSmithKlein (legemiddelkonsern).

Alt i alt trenger vi ikke en lov om offentlig vannforsyning, men en lov som sikrer at vannforsyningen fremdeles skal være eid av abonnentene. Vann må ikke bli en handelsvare underlagt markedskreftene. Vannet har egentlig aldri tilhørt oss, vi bare låner det. Vann bør ikke ansees som enda et produkt, hvor profitten privatiseres og tapene sosialiseres.