Vi har et fast samtaleemne for tida, stort sett.

Det gjell detti vintervære, rett slett.

Slik vi hadde det for lenge sea.

Da vi vasse i snø tel langt over knea.

Ja, ja, alle vatn har da ise tel nå.

Så på isen er det sikkert trygt å gå.

Ja, hele Mjøsa, ifrå Vingnes å tel Minnesund så er a tett.

Det kom nok litt fortere enn vi var beredt.

Det er dom gla' for dei som går på skøyter.

Bære dom er med på leken dom som brøyter.

Og vi regner med at våren drar ut.

Hvis det går lenge før mjøsisen blir brutt.

Kulda har sti på litt lenge.

Kanskje lenger enn vi synes vi kan trenge.

Men du, så fint det er å sjå seg omkring.

Det er som hele naturen reint er i sving.

Det glitrer og gløder og snøen ligg lett.

Noe finere har vi vel mest itte sett.

Og når sola får te seg på vidder og fjell.

Det er som det riktig vil varme en sjel.

Og sjukdom og hefter har reint frøsi bort.

Så rart, men det er nå vel stort.

Så kjenner vi dagen har vøksi seg mye lenger.

Vi ser mer og mer flagrende fuglevenger.

Denne naturens runddans forsverger seg itte.

Vi, vi er med, og vi står i dens midte.

Det hele fortoner seg reint som helligdom.

Ta med deg livsviljen din, du, og kom.

Du kjenner det da, du blir rikere og får mere krefter.

Det kjennes så lite alt som deg heftet.

I samsvar med andre så vokser din tro.

Å du kjenner det på deg at Gud er god.

Han unner deg livslyst og glød på din kvell.

Han har itte glømt at du eier en sjel.

Henry Olstad