For det er dette det handler om. At man klarer å være konkurransedyktig i konkurransen om hvor mennesker skal bo, arbeide og virke.

Etter oppslaget 28. desember i Oppland Arbeiderblad har det kommet noen reaksjoner på intervjuet og sikkert med rette. Verdien av en spredt bosetting i både bygder og byer er svært viktig og også et stort sett tverrpolitisk mål. Formålet med intervjuet var å skape debatt om hvordan man når dette målet.

Etter noen år i fylkespolitikken har jeg observert og lært flere ting. Én observasjon er at nesten uten unntak har distriktskommunene i fylket befolkningsutvikling som en av de store utfordringene de må løse. For Oppland fylkeskommune kommer utfordringen til syne gjennom de årlige overføringene fra staten. Framskrivinger viser at på grunn av at Oppland ikke beholder sin andel av befolkningen i landet mister vi i 2013 16 millioner årlig bare i tilskudd. Selvfølgelig er ikke fylkeskommunens økonomi årsaken til at debatten oppstår, men det viser en konsekvens hvis utviklingen fortsetter.

Noe jeg har lært er at man i distriktene står ovenfor stadig større utfordringer i forhold til rekruttering til arbeidsplasser som trenger høyere kompetanse. Ett eksempel er rekruttering av tannleger nord for Lillehammer. Årsakene er mange, men hovedårsaken i mange tilfeller er mangelen av et arbeidsmiljø, et kollegium å tenke sammen, drøfte ideer og situasjoner. Vi kan vedta å ha tannklinikk i hver eneste grend i Oppland, men det hjelper fint lite hvis man ikke har noen til å arbeide der.

Asgeir Skålholdt fra Østlandsforskning har gjennomført undersøkelser for hvorfor ungdom flytter på seg. Arbeid er viktig, men er ikke lenger et motiv, men et krav for i det hele tatt å vurdere et sted å flytte til. Man tar ikke til takke med et arbeid der man ikke benytter seg av utdanningen sin. I ei tid der flere og flere tar høyere utdanning, må vi ta innover oss at vi ikke bare må arbeide for flere arbeidsplasser, men også arbeidsplasser som krever høyere utdanning og som gir mulighet for lønningspils med kolleger.

Jeg mener ikke, som Helga Feste Hunter (IOppland Arbeiderblad 4. januar) påstår, at «større sentre alene skal redde Oppland». Det er et bilde som er mer nyansert enn som så, men jeg er overbevist om at større sentre er viktige, kanskje det viktigste momentet for og lykkes.

Dette betyr i større grad at man må kompromisse på tvers av for eksempel kommunegrenser. Dette sier også Asgeir Skålholdt i sin konklusjon. Å lykkes i framtida med bosettingsspørsmålet avhenger av viljen til kompromiss. Kompromiss som svarer til det som innbyggerne og de eventuelle tilflytterne krever og ikke hva vi andre måtte ønske.

Jeg har heller ikke uttrykt at alle skal bo i de store tettstedene, det må være opp til hver enkelt. Likevel mener jeg at hvis man skal bygge miljøer med kompetansearbeidsplasser kan man ikke satse på alle tettsteder av alle størrelser, men dra fram noen få som man bygger til større miljøer. Så får de som arbeider i disse miljøene velge om de vil bo i sentrum eller ute i bygda.

Det er selvsagt behagelig å si som Venstre-politiker Hunter sier; «ja takk, begge deler». Jeg mener vi må være tøffere enn som så hvis man skal nå målet om fortsatt bosetning i grendene i Oppland. Jeg frykter at «ja, takk begge deler» politikk der man skal satse likt på alle fører til at vi ikke får noen av delene. Det er etter min mening den sikreste strategien for å tape i forhold til de sentrale strøka på Østlandet.

Kjetil Lundemoen (Ap), leder kommunalkomiteen, Oppland fylkeskommune