Flere av dem innbyr til kommentarer, men jeg skal begrense meg til noen tanker om grunn nummer to: «Det er mer enn nok rovdyr fra før i Norge, så vi trenger ikke ulven i tillegg.»

Tilsiktet eller utilsiktet illustrerer Julie Wendelboe her en ulykksalig tankegang, nemlig den at hva naturen skal inneholde er et spørsmål om hva vi (menneskene) trenger. Det vi kan utnytte og ha glede av, er bra. Det vi ikke har nytte eller glede av, skal bort.

Denne tankegangen har fulgt oss mennesker gjennom årtusener, fra den tida religionsstifterne kom på ideen om at mennesket er skapningens mål: Gud skapte oss i sitt bilde og satte oss til å råde over (og utnytte) alle andre skapninger. Etter min mening en utrolig overvurdering av vår rolle og betydning i «skaperverket»!

Og hva har denne tankegangen ført med seg? Den har fram til nå resultert i en grotesk beskatning av, og utryddelse av, tusenvis av arter. Den har ført til et press på klodens ressurser og økosystemer som er i ferd med å ende i en katastrofe av uante dimensjoner. Den har ført til at vi er i ferd med å ødelegge vårt eget og andre skapningers eksistensgrunnlag, blant annet gjennom den varslede klimakrisa.

Naturen og de skapningene som «befolker» den har en egenverdi, Julie Wendelboe, uavhengig av hva vi måtte mene om nytteverdien. Vi løser ikke klimaproblemet eller andre eksistensielle problemer uten at vi innser det.

Og kanskje bør vi også tenke over at når vi måler ødeleggelse, utryddelse og påført lidelse for andre arter, er det vi menneskene som er jordklodens suverent verste skadedyr,

Paul Lindviksmoen,

Kapp