Fra siste halvdel av 1800-tallet og fram til ca. midten av 1970-tallet var det så godt som fritt for ulv i Skandinavia. I en prosjektbeskrivelse som ble utgitt i juni 1976 av «Svenska Naturskyddsføreningen» ble det slått fast at vinteren 1975-76 var det sannsynligvis bare én ulv igjen i Norge og Sverige.

Men så var det noen kloke hoder som igjen ønsket ulvens tilbakekomst. Den Svenska Naturskyddsføreningen satte da i gang noe de kalte «Projekt Varg», som ble støttet økonomisk av blant andre WWF. Planen var å starte opp liknende prosjekter i Norge og Finland.

Og vi vet hva som senere skjedde. Fra så godt som et ulvefritt Norge begynte det å dukke opp halvtamme ulver og hybrider over store områder. Hvordan kunne det være mulig, når det kun ble observert en ulv vinteren 1975-76 i hele Skandinavia? Er det virkelig noen som er så naive å tro at dette kunne skje uten at nye individer ble satt ut?

Ingen i verden får innbilt meg at disse kom hit på egne bein. Men dette har vært en villet politikk fra forskrudde verneorganisasjoner, og de som hadde makta da dette prosjektet ble satt ut i livet, og er en av de verste faunakriminelle handlinger i nyere tid. Hvis Økokrim noen gang skulle vært satt til å granske faunakriminelle handlinger, burde de ha kommet på banen da det fra flere hold kom påstander om ulovlig utsetting. Et av de sterkeste dokumentene om utsetting av ulv er boka Utsetting av ulv i Norge og Sverige 1976-2001 av Lars Toverud. Og de påstander han kommer med i denne boka har jeg aldri sett tilbakevist.

Også Heidi Sørensen, i likhet med andre ekstreme rovdyrvernere, bruker Bern-konvensjonen som sitt sannhetsvitne for å innbille det norske folk at vi ifølge Bernkonvensjonen har forpliktet oss til å bevare en egen ulvestamme. Hun skriver at «Norge har gjennom Bern-konvensjonen forpliktet seg til å gjennomføre tiltak for å sikre bevaring av ulv». Dette er direkte løgn. I sin dom av 16. februar 2001 slo namsretten i Oslo fast at Norge i henhold til Bernkonvensjonen ikke er forpliktet til å opprettholde en egen levedyktig ulvebestand i Norge.

Men det Sørensen og hennes likesinnede unngår å nevne er at det også finnes noe som heter menneskerettigheter. Vi har FNs menneskerettskonvensjon, ILO-konvensjonen og Rio-konvensjonen som er undertegnet av 180 land, deriblant Norge. I denne siste ligger det en sterk oppfordring til regjeringene om å lytte til bøndenes fond av erfaring med rovdyrene.

FNs menneskerettskonvensjon sier at når rovdyrene blir en trussel mot tradisjonelle næringer er det brudd på menneskerettighetene. Men de som driver med noe så livsviktig som å produsere mat, deriblant sauebøndene, har tydeligvis ingen menneskerettigheter. Og når politikkene som mangler vidsyn og medmenneskelige egenskaper, og heller ikke vil lytte til dem som til daglig må leve med dette åket, skal styre rovdyrpolitikken, er og blir dette en nasjonal tragedie.

Når et parti som Sosialistisk Venstreparti (SV), som ønsker ulv over hele landet, skal toppe Miljøverndepartementet blir ikke tragedien mindre. Og jeg skjønner ikke hvorfor politikerne ikke ser vanviddet i å bruke hundrevis millioner av skattebetalernes penger på en politikk som er så miljøødeleggende for store deler av befolkningen. Og det må bli feil når de fleste som ønsker denne politikken bor i den urbane delen av landet, og ikke har vilje eller evne til å sette seg inn i de tragediene som utspiller seg der disse fredede rovdyrene får herje fritt.

Er det ikke snart på tide at ansvarlige politikerne, som for eksempel Heidi Sørensen og hennes likesinnede, holder seg til realitetene og sannheten, i stedet for å spre uriktig informasjon i rovdyrpolitikken?