Han er etter hvert blitt så stor at han er kommet over på ungdomsskolen, men vegen dit har vært litt mer kronglete for ham enn hva den er for gjennomsnittet av oss. Han mistet tidlig sin lillebror, vesle John Kristian ble bare sju måneder gammel. Dette satte sjølsagt sitt preg på oss alle, ikke minst på gutten, som fortsatt sørger over tapet av veslebroren sin.

Vi ble tidlig klar over at gutten var litt «utenom det vanlige». Han er skarpere enn de fleste, men konsentrasjonsevnen varierer veldig, og humørsvingningene kan være krevende nok å håndtere for noen hver. Lenge trodde mor og far, og alle vi andre i nærmiljøet rundt gutten, at dette skyldtes det som skjedde med John Kristian. Etter hvert som skolestarten nærmet seg, begynte vi imidlertid å ane at gutten kunne ha «mer å bære på» enn hva vi trodde. Det å tilpasse seg systemet i skolen viste seg å være litt vanskeligere for gutten enn for unger flest. Evnene og vettet er der i fullt monn, men konsentrasjonen varierer veldig. Han blir fort et uromoment i undervisningssituasjonen, og er nok helt klart krevende, så vel for læreren som for medelevene. Dette fører til at han faller «utenfor». Han blir liksom aldri helt «en av gjengen».

Som en følge av dette blir PP-tjeneste og BUP fort koplet inn, og utallige er de møter som avholdes for å avhjelpe guttens situasjon. Dialogen mellom hjem, skole og hjelpeapparatet fungerer bra, og spesielt PP-tjenesten ved Solveig Rinnan gjør en god jobb. Hun forsto tidlig, kanskje før noen andre enn de aller nærmeste, at gutten var blitt et reelt mobbeoffer, sjøl om man helst ikke skal snakke om slikt. Jeg gikk på den samme «lille trygge» grendeskolen for 35 år sida, og vet godt hvor vanskelig skolesituasjonen kunne være for enkelte den gangen. Den er nok dessverre ikke noe bedre i dag, sjøl om vi har fått plastarmbånd i alle regnbuens farger.

I starten av femteklasse fikk gutten diagnosen ADHD, og har siden vært medisinert for dette. Situasjonen ble nå litt bedre, og dagene hvor han kom hjem gråtende fra skolebussen, og bare «hadde falt og slått seg litt», ble litt sjeldnere. Men alt tar jo slutt en gang, så også barneskolen.

Overgangen til ungdomsskolen kan være tøff for de fleste, enten man er litt spesiell, ser litt spesiell ut, eller er helt «normal», hva nå det måtte innebære. For gutten gikk overgangen bedre enn man kunne frykte. Han fikk en lærer som han følte seg trygg på, og som forsto at gutten måtte ha en oppfølging som skilte seg litt fra gjennomsnittet. Som et ledd i å bli kjent med ny klasse ble det arrangert en telttur, og gutten fikk litt «spesialansvar» for pakking av telt etc. Han var veldig stolt av dette. Turen forløp veldig fint, og det var en blid og fornøyd gutt som kom hjem til mor og far. For kanskje første gang gjennom sin skolegang følte han at også han var verdt noe, og at han ikke var så veldig annerledes enn de andre.

Dessverre for gutten måtte klassen skifte lærer ganske tidlig på høsten. Etter dette startet en vedvarende nedtur. «Kjemien» med den nye læreren ble fort veldig dårlig. Mobbingen tiltok både på skolen og på skolebussen, og mor og far fikk flere telefoner fra voksne som bivånet dette fra «utsida», og som var sjokkert over behandlingen som gutten ble utsatt for. Gjentatte ganger blir dette tatt opp med lærer/skole, men de forstår ikke, eller vil ikke forstå, omfanget av problemene. Gutten kommer nesten hver dag hjem med tydelige merker etter å ha fått juling, og situasjonen blir etter hvert helt fortvilet.

Jeg skal nevne noen eksempler på behandling gutten får av «skolesystemet», lærer og rektor. Som tidligere nevnt har gutten litt vanskelig for å konsentrere seg i timene. Han blir ofte sint og lei seg, og dette er helt klart en påkjenning for lærer og medelever. For å avhjelpe dette blir man i et møte mellom foreldre, skole og PP-tjeneste enige om at gutten skal få lov til å forlate undervisningen når disse «riene» kommer. Dette fungerer etter forholdene greit for gutten. Han får roet seg ned og tenkt litt på andre ting. En konsekvens av dette som ingen av oss tenkte på, var at ordningen skulle få innvirkning på guttens karakter i orden. Denne blir sterkt nedsatt, og læreren begrunner dette skriftlig i guttens karakterbok med at»gutten ofte forlater undervisningen». At læreren åpenbart «sov i timen» da denne ordningen ble bestemt er åpenbar.

En bieffekt av guttens konsentrasjonsproblemer er at han sliter litt med rettskrivningen. Spesielt de lange ordene er vanskelige, da tankene hans allerede er mye lenger ut i setningen. Han er imidlertid en kløpper på data, hvor fingrene farer over tastaturet som den reneste pianist. Det blir derfor bestemt at skolen skal anskaffe en bærbar pc som gutten skal få bruke i undervisningen. Jeg siterer derfor et referat fra ett av de før nevnte utallige møter mellom skole og foreldre: «Skolen har anskaffet en bærbar pc som gutten har stor nytte av i undervisningen». Nytte og nytte... På en konferansetime i vår innrømmer læreren at han har «litt dårlig samvittighet for» at nevnte pc aldri var blitt oppkoplet/installert. Hvor pc-en befinner seg vet ikke jeg, men gutten har aldri brukt den.

Under ett av sine utbrudd fikk gutten ødelagt et bilde som henger på veggen. Jeg innser sjølsagt at slikt skal man ikke gjøre. Han blir innkalt til rektors kontor, og her får han beskjed om at advokat ville bli koplet inn dersom mor og far ikke umiddelbart erstattet bildet. Summen det gjaldt var 300 kroner. Da gutten, som er litt liten av vekst og litt barnslig for alderen, kommer hjem, spør han mor om han virkelig kan settes i fengsel. Det hadde nemlig rektor sagt. Gutten er 13 år. Mor og far blir fortørnet over dette, og far ringer til rektor for å høre hva som har skjedd. Rektor bekrefter i all hovedsak guttens historie, og da far spør hvordan rektor kan true en smågutt på 13 år med advokat for et skarve bilde, så svarer han at «det er min måte å jobbe på». Enden på visa blir at gutten måtte være med rektor til byen for å kjøpe ny ramme til bildet.

Det er mulig at dette er riktig pedagogikk. Jeg tror ikke det. Å gjøre en fra før plaget gutt enda mer redd for skolehverdagen kan umulig være riktig. Sjøl har jeg ingen utdannelse, og er således sikkert ikke meningsberettiget i pedagogiske spørsmål. Jeg kjenner imidlertid flere lærere personlig, folk som jeg har del aller største respekt for, og som gjør en kjempejobb. Forannevnte lærer og rektor er definitivt ikke blant disse.

Det siste eksemplet, og den direkte foranledningen til at jeg skriver dette innlegget, er en utflukt som klassen hadde forleden som en del av skoleavslutningen. Man skulle igjen på telttur. For gutten ble turen en tragedie. Han blir frasyklet, og kun lokalkunnskap fra den gangen foreldrene hadde hytte i området, gjør at han i det hele tatt finner fram til leirplassen. Her skulle lærerne som deltar overnatte i en lavvo, mens elevene skal overnatte i medbrakte telt. Kvelden forløper slik som den skal, med pølsegrilling og spøkelsesfortellinger rundt bålet. Gutten, som er veldig mørkredd, synes at dette er veldig skummelt. Det gjør sikkert flere av medelevene også. Han vokter seg imidlertid vel for å uttrykke sin redsel. Vil ikke «bære mer ved til bålet» for den mer eller mindre systematiske fysiske og psykiske mobbingen han blir utsatt for. Når tida kommer for å gå til ro for natta, er det ingen som vil dele telt med gutten. Av en eller annen grunn skjønner læreren at dette er en vanskelig situasjon for gutten, og tilbyr seg å overnatte sammen med ham i teltet. Gutten vil ikke det, da han er redd for å bli stemplet som en reddhare av de andre elevene, og læreren forsvinner fort inn i lavvoen til de andre.

Hva som diskuteres der, om det er franske rødviners fortreffelighet eller den pedagogiske nytten av å lære elevene om livet i skog og mark, vet jeg ikke. Det engasjerer meg egentlig også «midt i ryggen». Det som imidlertid engasjerer meg, og som gjør meg eitrende forbannet, er at gutten nå sitter helt alene livredd i et telt, helt utenfor det fellesskap som slike turer forhåpentlig har som formål å skape. Han sender rundt midnatt en tekstmelding til mor og far hvor han forklarer situasjonen, og ber om å bli hentet. «Jeg orker ikke mer» er ordrett hva han skriver i SMS-en. På denne tiden av døgnet sover imidlertid foreldrene, så de oppfatter ikke meldinga. Etter ytterligere en time, fortsatt helt alene i svarteste natta, ser ikke gutten noen annen råd enn å ringe og vekke mor og far på hustelefonen. Han vet at dette vil bli oppfattet av medelevene, men tør likevel ikke å forlate teltet for å kunne ringe mer anonymt. For å gjøre en for gutten lang historie kort, så kommer mor og far etter en halvtime, og gutten og bagasjen puttes i bilen. Etter hvert kommer også læreren ut. Velutdannet, som han sikkert er, så fastslår han overfor mor og far at gutten nok er litt mørkredd. Sannelig en skarp observasjon! Hans avskjedsreplikk til gutten er: «Neste år skal jeg nok sørge for at også du får dele telt med noen». Det er jammen betryggende!

At unger og ungdom kan være ganske så ubarmhjertige i måten de behandler de som er litt annerledes på, det vet vi alle. Slik har det vært, og slik vil det kanskje dessverre alltid bli. Det jeg imidlertid ikke kan akseptere er at såkalte myndighetspersoner i den norske skole synes å være så totalt lite egnet til den oppgaven de har. På enkelte synes det som om den delen av utdanninga, og de sikkert utallige seminarer som arrangeres vedrørende unger/ungdom som skiller seg litt ut, ikke har noen virkning overhodet.

Jeg har sjøl en sønn som i mange år er blitt medisinert for ADHD, og har vært igjennom den samme mølla som guttens foreldre nå opplever. Ungdomsskolen var innledningsvis et mareritt, men vi var så heldige at han fikk en lærer som forsto, og som i all hovedsak har æren for at min sønn nå er meget velfungerende i videregående skole. Måtte det være mange flere lærere som deg, Stein Jarle.

For gutten er altså slett ikke situasjonen slik. Det går nå på helsa løs, ikke bare for gutten, men også hans familie. Hva kan så nytten være med å skrive et slikt innlegg? Jeg vet ikke, kanskje ingen overhodet. Man blottlegger ting som man i det lengste prøver å løse «internt», og lurer på om offentligheten har noen interesse av å lese om skjebnen til en liten gutt. Jeg føler imidlertid at jeg ikke lengre har noe valg. Dette er min bønn til skoleverket om at noen nå må våkne.

Innlegget er skrevet i full forståelse med guttens foreldre, og gutten sjøl sitter ved siden av meg og skjønner utmerket godt hva jeg skriver. Han sier bare: «Tusen takk for at du prøver å hjelpe meg, onkel».

Jan Arne Haugom, Vardal