Evangsgutua, som jeg kjenner aller best, vil den dagen eventuelt barndomshjemmet forsvinner, bli et nytt eksempel på hvordan stress, storindustri, trafikkmaskineri tar over det rekreerende i å bevege seg bort fra sin daglige pc og multimediejobbing.

Maskinen kom med den industrielle revolusjon, men vi klarer ikke bare være i og med den! Vi må faktisk også komme i kontakt med vårt eksistensielle vesen for å kunne arbeide godt. Det gjelder også de feite norske barna. Det etterspørres psykologi, filosofi og sunt bondevett!

Da jeg var liten, ble jeg aldri kjørt til skolen, jeg gikk Evangsgutua.

Og i dag som man har lagt ned Seierstad barneskole, burde Lena-barna hatt en sammenhengende gutu til Hovsvangen. Foreldre skulle ikke da behøve å få anledning til å starte bilen en gang. Er livet å sitte i bilen og hilse på alle bilene man kjenner? Og så er det ikke særlig trivelig at gang- og sykkelstier ofte skal være som grønn strek tett ved bilveiene. Det skjønne Toten-landskapet kan med fordel ses fra andre vinkler!

Henrik Wergeland sto oppå Skreiberget og sa: «Her er Norges navle!»

I et barnesinn var det ikke lite som ble skapt, tenkt og bearbeidet på en trygg skolevei.

40 år senere har jeg bilder og erindringer knyttet til ting som ble lært og skjedde i 60 årene: På Oslo S sitter jeg med den siste ruteplanen for Oslo-trikken. Hva ser jeg? På framsida er det et manipulert bilde av Abbey Road fra 1969 hvor selv The Beatles må vike for den blå trikken. Ved kålbua i Evangsgutua husker jeg akkurat hvordan en av jentene på skoleveien hadde sagt at hun syntes John Lennon var kjekkest av de fire. Før runde briller og for langt hår og skjegg.

Om man er gammel eller ung så vil en mental bearbeidelse av sine erindringer og tanker ikke være ubetydelige i forhold til livskvalitet. Filosofen Nitsche har sagt at de viktigste tankene og ideene får man mens man går som et apropos skolebarna og motorikk, samt myelisering i hjernen osv.

Kommer veien nedover Øvre Evangsjordet og attpåtil krysser gutua, blir ikke opplevelsen av å gå den gamle Pilegrimsleden den samme lenger. Parallelt med gutua blir det bilstøy, eksos, støv og annet som gjør at en ikke vil dra inn den friske luften som vinder over jordene. I tillegg kommer stressfaktorer bare ved synet. Da er det bedre å ha en urban «touch» og «drive» med tungtgående trafikk i selve Lenagata i handletida.

Selv da jeg var liten, undret jeg meg over at en ikke har klart å sette opp lyskryss. Og nå som alt skal bli «roundabout», er kanskje det en delløsning i forhold til Silogata og den gamle jernbanetrasséen og Stasjonsveien. Men for all del: Ikke ødelegg de sjeldne kråkenes hjem. Bjerkealléen må få stå!

Kjørte trailerne inn der togene gikk, forbi stasjonen og gjorde veien bredere på utsiden av siloens gamle avlange kraftfòrlager, kunne man kanskje heller rive noe av den midterste delen av Felleskjøpets kraftfôrlager for å greie å svinge inn på Siloplassen. (Noen av de gamle minnene og lukten av kufôr A må også ofres for framskritt. Det får en godta.) Lager man så en enveiskjørt sløyfe for traktor og stortrafikk, vil man løse noe av problemet.

Hva så med bussene og særlig skolebussene? Ungdommene har også godt av å gå.

Disse skolebussene behøver vel ikke ned i Lena? Det kunne kanskje lages flere større busslommer fra Seierstadgutua til Lillo, hvor ungdommen kunne benytte seg av gang- og sykkelstier, gutuer og eventuelt nye ridestier over jordene som grunneierne opprettholdt? Også ungdom med bil burde få parkert i utkanten, slik at de rett og slett måtte bevege seg før og etter skoletid, når trengselen i Lena er størst. Dette innebærer at man må finne parkeringsordninger hvor befolkningen hadde ulik tilgang til å parkere i Lena sentrum og at man hadde parkeringsvakter som er lommekjente.

Håpet er at det gir gjenklang å tenke helhetlig og mjukt, forbinde gang- og sykkelstier med hverandre slik at man slipper å bruke bil, og slipper å gå rett ved eller å se stressfantomene som overstiger 50.

Skal man ha folk til Toten, må en ikke gjøre det samme som mange andre tettsteder hvor alt blir likt, kjedelig og altfor forutsigbart. Drømmer man å komme nærmere Gardermoen og vil ha rette veier? Legg planen på is og la det forbli jorder og avanserte trivelige snarveier for mjuke trafikanter som er kreativt gående! Og veiene blir til inntil videre mens en går. Og hvert år kunne kommunen kåre den stien/gutua som er finest og mest original!

I vår tid skjer det mye som vil omkalfatre det tradisjonelle. Hjemmekontorer, mindre verksteder og møteplasser hvor etterspørselen etter det mjuke vil være sentralt. Et mangfold av bosettingsmønstre og arbeidsplasser hvor det må bli en tydeliggjøring av gårdsindividualisme forbundet altså med de mjuke trafikkårer og med flere enger og grønne lommer. Vi skal vel være stolte over bygda vår!?